Film

«Trond Giske - Makta rår» er et nærblikk på oppgjørets time

Dokumentarfilmen «Trond Giske - Makta rår» kunne blitt en historie om et politisk comeback. Den muligheten sørget hovedpersonen selv for at havarerte.

---

5

DOKUMENTARFILM

«Trond Giske – Makta rår»

Regi: Håvard Bustnes

Norge, 2022

---

To sekvenser i Håvard Bustnes film «Trond Giske – Makta rår» står som skarpe motpoler i historien om politikeren og personen Trond Giske. Først jubelen som står i taket da AUF-konferansen i 1992 stemmer nei til EF og ja til 25 år gamle Trond Giske som ny leder. Sist øyeblikket på det todelte årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti høsten 2020 da AUF-delegasjonen toger ut idet Giske entrer podiet i Steinkjer for å holde talen der han trakk seg fra politikken. Mellom disse to ytterpunktene ligger historier om et skarpt politisk talent, om lysende ambisjoner, oppturer, nedturer, rykter, maktkamp og suksess. Før et av de største fallene i nyere norsk politisk historie er et faktum idet den ene varsleren etter den andre står fram med beskyldninger om seksuell trakassering.

Håvard Bustnes har tidligere vist at han er en svært observant og uredd dokumentarfilmskaper. Blant filmene som har fått mest oppmerksomhet er Ole Klemetsen-portrettet «Blod og ære» og «Hatets vugge», den sterke innsiderapporten fra det nasjonalistiske partiet Golden Dawn i Hellas. I filmen «Makta rår» forteller Bustnes at han har villet lage en film om Trond Giske i over 20 år. Første gangen han prøvde å få innpass var da Giske ble valgt inn på Stortinget. Ideen var å følge han fram til han en dag ble statsminister.

Bustnes er slett ikke den eneste som så et slikt statsmannspotensial i Giske, men da han endelig får ja til å lage filmen høsten 2018 er premissene noe helt annet. I 2018 kan Giske se tilbake på AUF-lederskap, tre ministerposter og vervene som nestleder i Arbeiderpartiet og som finanspolitisk talsmann. Det var før metoo smalt høsten 2017, også i norsk politikk. Maktdimensjonen som ligger i seksuell trakassering generelt i samfunnet, ble utløsende for at mange tok bladet fra munnen når det gjaldt Giske.

Idet filmskaperen kliver inn i baksetet på Giskes gamle Volvo, som symptomatisk nok innimellom må dyttes i gang fordi den ikke vil starte, er statsministerposten fjernere unna enn noen gang for sjåføren. At han sier ja til å medvirke i filmen handler nok om at også han ønsker å dokumentere et mulig comeback, mens det for Bustnes åpenbart handler om å forsøke å forstå, både fallet og Giskes fortsatte drivkraft. Bustnes blir med Giske på hans politiske valgkamptur langt utenfor trønderske fylkesgrenser. De kjører rundt med en Arbeiderparti-tilhenger av gammelt polsk merke hvor Giske inviterer på kaffe, og hvor han møter grasrota i eget parti og blant egne velgere langt utenfor de urbane storbyene.

Fra dokumentarfilmen «Trond Giske - makta rår». Regi: Håvard Bustnes

Støtteerklæringene han mottar er dels absurde indikasjoner på at sentrale Ap-politikere ikke har tatt til seg noen ting som helst, men mener Giskes oppførsel slik den er blitt beskrevet er noe kvinnene må tåle. Som en fylkestopp sier: «Når man da har bedt om unnskyldning, hva mer kan man da gjøre? Er det sånn at man skal halshogges for å være litt pågående mot en dame? Ja da hadde jeg vært halshogd for lenge siden». Om Bustnes får fram mye i filmen rundt Giske selv og hans måte å bevege på seg blant velgere, media i offentligheten og til og med i det private, så får han i like stor grad påpekt ukulturen i Ap og folkedypet internt i Trøndelag. Men til slutt kommer metoo dit også.

To år senere sitter mange av de samme politikerne i salen når Trøndelag AUF snur ryggen til ikke bare Giske, men til et helt fylkesparti som har vært villig til å velge han på nytt, tross alt som har skjedd. Den ene kvinnen etter den andre har varslet om upassende oppførsel, men i Trøndelag har dette prellet av som medieskapte påstander og en maktstrukturell kritikk mot Giske som har rot i en Oslo-elite. Det siste falt sammen som et korthus da også varslere fra Trøndelag sto fram, med drepende og alarmerende påstander mot Giske og partikulturen i fylkeslaget.

Dokumentarfilmskaper Håvard Bustnes, her under filmfestivalen i Tromsø, 2018

Håvard Bustnes’ «Makta rår» er blitt et tidsbestemt historisk dokument over et stemningsskifte, en politisk karriere og dennes sammenbrudd. Varslingssakene slo inn i en partiledelse som fra før var preget av stridigheter og brutal maktkamp, og hvor Trond Giske og Hadia Tajik i den delte nestlederrollen skulle komme til å stå steilt mot hverandre. Alt dette viser Bustnes gjennom et godt utvalgt og fellende mylder av arkivmateriale fra mediene, både trykt presse og TV, i tillegg til taler og annet. Idet filmen får ordinær kinopremiere er det imidlertid vanskelig å ikke bli slått av at begge de to nestledere i Arbeiderpartiet nå er borte, riktignok av helt ulike årsaker.

Til tider blir det i overkant mye informasjon i forhold til hvor mye politisk interesserte nordmenn vet om denne saken fra før. Samtidig har «Makta rår» et internasjonalt tilsnitt, og utenfor Norges grenser betyr nok personen Giske mindre enn portretteringen av selve maktspillet, medietrykket (spesielt VG får hard medfart i forbindelse med Bar Vulkan-saken), folkeopinionen og metoos nedslag i sementerte politiske miljøer. Bustnes bygger i hovedsak filmen på fire søyler: To av dem er den historiske som fortelles gjennom arkivmateriale, og den balanserte fortellingen gjennom intervjuer med en lang rekke av Norges mest sentrale politiske kommentatorer og journalister (inkludert Dagsavisens Hege Ulstein). Så Giskes egen historie, som han vegrer seg mot å gå inn i, og endelig har vi varslerne. Sunniva Andreassen, Ellen Reitan, Line Oma, Tonje A. Bakke og Sandra Skillingsås er blant dem som gir vonde vitnesbyrd rundt trakassering og maktmisbruk i det politiske miljøet. Noen har også valgt å forlate politikken.

Varslerne utgjør filmens underliggende hovednerve. Det andre narrativet tilhører naturlig nok Giske selv, som sammen med samboer – og i løpet av filmen ektefelle – Haddy N’jie, skaper øyeblikk hvor dokumentarfilmens iboende og avslørende styrke kommer klart fram i dagen. Blant disse er en konfrontasjon på parets kjøkken hvor Giskes oppfattelse av egen makt og suverenitet ikke er til å ta feil av. Den samme makten har Giske hatt, og har kanskje fortsatt, i Trøndelag og Trondheim, gjennom tette politiske, vennskapelige og familiære bånd. Det som så endelig gir filmen en ytterligere nødvendig dimensjon er hvordan Bustnes bruker seg selv, hvordan han legger for dagen tvilen rundt sin egen rolle som filmskaper, om han lar seg bruke i et politisk spinn og er blitt Giskes «veskebærer», som han selv sier. Svaret er et definitivt nei. Snarere skal han ha ros for måten han balanserer den vanskelige materien på, og hvordan han klokt nok overlater til seeren å vurdere hvilke av stemmene i filmen man skal feste tiltro til.