«Swan Song» gir en saftig hovedrolle til den 77-årige kultfiguren Udo Kier

---

3

FILM

«Swan Song»

Regi: Todd Stephens

USA, 2021

---

Ifølge den disco-blinkende åpningsteksten i «Swan Song» er filmen «inspirert av et ekte ikon», nærmere bestemt Pat Pitsenbarger. En flamboyant frisør, lokal eksentriker og glamorøst homseikon i den konservative hjembyen Sandusky, som inspirerte regissør/manusforfatter/produsent Todd Stephens (ellers kjent for «queer»-komediene «Another Gay Movie» (2006) og «Another Gay Sequel: Gays Gone Wild!» fra 2008) til å komme ut av skapet i tenårene. Så selv om historien er helt fiktiv var hovedpersonen virkelig nok (han døde i 2012). I «Swan Song» er Patrick «Mr. Pat» Pitsenbarger (Udo Kier) en mann med sine beste dager langt bak seg, som etter en serie økonomiske nederlag, personlige tragedier og et slaganfall har blitt en deprimert skygge av seg selv.

[ En helt ukjent 15-åring fikk drømmerollen i det som skulle bli en av verdens mest berømte filmer. Men for «Verdens vakreste gutt» ble drømmen et mareritt (+) ]

Minstepensjonisten Patrick er nå fanget på et gråtrist pleiehjem, der han resignert fordriver tiden med å manisk brette servietter, smugrøyke Mores-sigarillos og slumre i en stygg sofastol. Dagene sklir likegyldig inn i hverandre helt til Patrick får et uventet besøk av advokaten Shamrock (Tom Bloom), som representerer boet etter avdøde Rita Parker Sloan (Linda Evans). En velstående samfunnsstøtte og republikansk rivjern, som i sin høytid var denne småbyens mest glamorøse kvinne. Rita stipulerte i testamentet sitt at hun ville at Patrick fikser håret og sminker henne til begravelsen, for et sjenerøst honorar på 25.000 dollar. Hun var en trofast klient og nær venn, som kuttet all kontakt med Patrick i 1995 da hun oppdaget at hans store kjærlighet David døde av AIDS.

De skiltes som uvenner, og dette er hennes posthume forsøk på å skvære opp mellom dem. Et forsinket ønske om tilgivelse. Patrick avviser tilbudet med en god porsjon bitterhet, men våkner opp natten etter og angrer seg. Så han sniker seg ut i rurale Ohio ikledd en grå joggedress, rumpetaske og ringene han fikk av partneren David. Patrick er litt ustødig til fots og muligens ikke hundre prosent klar, men akter å style sin gamle eks-venninne en aller siste gang. Herfra blir «Swan Song» er road movie der Patrick beveger seg sakte fremover, men samtidig bakover. Tar en siste rundreise til sin egen fortid, mens han gjenfinner den indre gløden. Besøker stedene som betydde mye for ham, blir hjemsøkt av vennene som forsvant på veien (noen levende, andre ikke) – og gjør sitt beste for å nyte livet før lysene slukkes for godt. Alt akkompagnert av et tematisk treffsikkert musikkspor som inkluderer Judy Garland, Dusty Springfield og RuPaul.

[ Maria Pasenaus erotiske selvutlevering (+) ]

Regissør Todd Stephens ser ut til å være mest interessert i å utforske hvordan det amerikanske samfunnets holdninger til homofile har forandret seg i årenes løp. En hyllest til den eldre generasjonen som banet vei for mer aksept, mens miljøet de skapte gradvis har forduftet. Behovet for egne klubber og en skjult subkultur har blitt borte i en mer opplyst tidsalder der homofile ektepar kan holde hånden og kysse hverandre i full offentlighet uten å være konstant livredde for å bli trakassert, banket opp eller drept. Da Stephens for snart 25 år siden skrev, produserte og spilte inn den selvbiografiske «queer»-komedien «Edge of Seventeen» (1998) i hjembyen Sandusky var han nødt til å holde de homofile elementene hemmelig for å få støtte i nærmiljøet. Da han vendte tilbake til Sandusky for å spille inn «Swan Song» var de travelt opptatt med å arrangerte byens årlige Pride-parade. Så en del ting har heldigvis skjedd siden sist.

[ Med sitt nye album «The Gods That We Touch» nærmer Aurora seg det gudommelige (+) ]

Mye av dette har åpenbart en dyp og personlig betydning for Stephens, noe som fører til at han ikke har hjerte til å kutte ned scener som sinker ned fortellerrytmen. «Swan Song» er grådig ujevn, og preget av veldig variabelt skuespill (flere biroller ser ut til å være besatt av regissørens omgangskrets og folk fra nærmiljøet). Til tider direkte amatørmessig iscenesatt, men selv når filmen er på sitt mest skranglete forblir Udo Kier skikkelig severdig. Dette representerer dessuten et comeback for «Dynastiet»-divaen Linda Evans, og det føles litt spesielt at hennes første filmrolle på over førti år er som et lik i en beskjeden lavbudsjettproduksjon. Vi har uansett aldri sett Udo Kier som dette før: han delegeres vanligvis til fargerike biroller som truende skurker, villmenn, vampyrer og karismatiske eksentrikere i arthouse-filmer. Sårbar, svakelig og veldig menneskelig er normalt ikke i fyrens repertoar.

La gå at Kiers produktive karriere spenner over nesten 250 film- og TV-roller, så han har gjort det aller meste – men dette er angivelig hans første hovedrolle på nesten femti år (Fotnote: Kiers neste prosjekter inkluderer Lars von Triers «Riget»-oppfølger og rollen som en aldrende Adolf Hitler i nazijeger-kabelserien «Hunters»). «Swan Song» er åpenbart laget med dugnadsånd og minimale ressurser, men trenger egentlig ikke noe mer enn Udo Kiers stålgrå, uutgrunnelige haiøyne og hans konstant uforutsigbare nærvær. Uten ham ville neppe «Swan Song» ha gjort seg fortjent til oppmerksomheten vår.