Film

«Spider-Man: No Way Home»: Et engasjerende eventyr uten et overflødig gram fett på kroppen

Her hjemme ble julepremieren pandemiutsatt i siste sekund, mens i resten av verden ble «Spider-Man: No Way Home» fjorårets største kassasuksess. Nå er den her endelig!

Spider-Man

---

5

FILM

«Spider-Man: No Way Home»

Regi: Jon Watts

USA – 2021

---

«Spider-Man: No Way Home» er på rekordtid blitt en av de mest innbringende filmene i verdenshistorien, som hittil har sanket inn over fjorten milliarder kroner. Penger er naturligvis ikke alt, men den astronomiske summen understreker at folk flest ikke akkurat har gått lei av superheltfilmer. Så lenge Marvel klarer å holde en så skyhøy kvalitet på filmene sine (selv i samarbeid med Sony) er det vanskelig å forestille seg at deres jernharde grep på det popkulturelle verdensherredømmet vil bli slappere med det første.

«No Way Home» var ment å være avslutningen på Tom Hollands «Spider-Man»-trilogi, men det tok naturligvis ikke mange minuttene før Marvel og Sony startet planleggingen av neste film i serien. Så dette blir nok mer en ny start enn et definitivt punktum. Peter Parkers tid som naiv high school-tenåring er snart over, mens voksenlivet er i ferd med å begynne. Det er noen potensielle overraskelser her, og hvis du mot formodning har klart å manøvrere rundt spoiler-minefeltet på interwebben skal ikke jeg drepe gleden med å oppdage dem på egen hånd. Men jeg er pent nødt til å spoile elementer fra forgjengeren «Spider-Man: Far from Home» (2019), der den utspekulerte superskurken Quentin «Mysterio» Beck (Jake Gyllenhaal) slang inn en metaforisk atombombe i livet til Spider-Man like før han vinket farvel med langfingeren. Etter å ha gitt nettspinneren skylda for kaoset i London passet Mysterio på å avsløre hans hemmelige identitet som Peter Parker (Tom Holland) - noe som snur tilværelsen til alle rundt ham på hodet.

Spider-Man

Ikke minst bestekompisen Ned (Jacob Batalon) og kjæresten MJ (Zendaya), som blir avvist av MIT-universitetet på grunn av deres forbindelse til Spider-Man. At de risikerer fremtiden på grunn av ham er mer enn Peter er villig til å akseptere. Den konspirasjonskåte, erkekonservative tabloid-videobloggeren J. Jonah Jameson (J. K. Simmons) kaster mer ild på bålet, og verdens befolkning er jevnt fordelt mellom dem som mener at Peter Parker er en misforstått helt – og dem som tror han er en livsfarlig terrorist med superkrefter. Peter ser ingen annen utvei enn å kontakte sin magiske kollega Dr. Stephen Strange (Benedict Cumberbatch). Kanskje han kan komme opp med en trylleformel som får alle til å glemme at Peter er Spider-Man?

Det går sånn passelig bra. Istedenfor å forvandle Peters liv tilbake til noe tilnærmet normalt åpner denne magien portene til multiverset på vidt gap, mens flere sentrale superskurker fra filmseriens tjueårige historie smyger inn i Peters verden. Deriblant Dr. Otto «Doc Ock» Octavius (en digitalt forynget Alfred Molina), Flint «Sandman» Marco (Thomas Haden Church) og Norman «The Green Goblin» Osborn (Willem Dafoe). Fremfor å sende dem tilbake til en sikker død i sine respektive dimensjoner, akter Peter å hjelpe disse destruktive uromomentene til å bli bedre mennesker - og gi dem en fightende sjanse til å overleve der de kommer fra. Noe som er i tråd med den altruistiske ånden til tante May (Marisa Tomei) og Peters godhjertede medmenneskelighet, men ikke akkurat den typen velmenende empati kynikeren Doctor Strange har tålmodighet med. Herfra skjer det ting vi ikke bør si noe mer om på dette tidspunktet, rent bortsett fra at vi ikke bør se helt bort ifra at det kanskje, muligens kan vanke flere gjestespill.

Spider-Man

Alt dette hadde sikkert virket enda friskere hvis ikke det animerte sidesporet «Spider-Man: Into the Spider-Verse» (2018) allerede hadde sparket opp dørene til multiverset (den får sin egen oppfølger til høsten), men «No Way Home» har selvfølgelig sin egen vinkling på det samme temaet. Kanskje ikke en like fantasifull, fargesprakende og særegen vinkling, men en som garantert vil treffe «Spider-Man»-fans minst like hardt i området rundt hjerteroten. Enkelte sentrale hendelser leder videre til Marvel-filmen «Doctor Strange and the Multiverse of Madness», som etter planen skal komme på kino i mai. Men i disse tider, hvem vet? En ekstra scene midtveis i rulleteksten antyder at flere figurer vil bli påvirket av hendelsene i «No Way Home» - men ingen i sterkere grad enn Peter Parker, som møter en ganske annen fremtid etter dette.

Kinopremieren på Spider-Man: No Way Home, skulle egentlig være 14. desember 2021 i Norge. På grunn av koronarestriksjoner er den nye datoen foreløpig 28.01.2022.

Filmen er skapt av det samme kreative teamet som sto bak de to forrige «Spider-Man»-kapitlene, så regissør Jon Watts klarer å forhindre at de sentrale overraskelsene blir en blanding av merkevare-synergi og «fan service»-gimmicks. Han holder som vanlig fokuset på rollefigurene, og på det følelsesmessige båndet mellom dem. Jeg ble overrasket av å oppdage at dette faktisk er den hittil lengste «Spider-Man»-filmen, med en spilletid på to og en halv time. Dette føles som en av de korteste; et gjennomført engasjerende og konsekvent underholdende eventyr som ikke har et overflødig gram fett på kroppen. En tettere og mer action-pakket historie enn de to forgjengerne, der mer står på spill og innsatsen er mye høyere. «No Way Home» blir etter hvert også en mer følelsesladet og alvorstynget historie, som gir oss en ny variant av dilemmaene rundt «med mektige krefter kommer stort ansvar».

Peter Parker har frem til nå vært forskånet for tragediene som definerte hans tidligere inkarnasjoner, og må nå definere hva slags superhelt han akter å være fremover. Kanskje enda viktigere: hva slags person han vil prøve å være i årene som kommer. Tom Holland har tidligere uttalt at han vil ta det som et personlig nederlag hvis han fortsatt spiller Spider-Man i trettiårene. Holland er fortsatt bare 25, så forhåpentligvis kan han takle denne rollen en stund til. Men hvis ikke tripper sikkert Miles Morales utålmodig i kulissene, og står klar til å ta over nettspinner-stafettpinnen.

På norske kinoer fra fredag 21. januar.