Film

En bisarr biografi

Av alle biografiske kinofilmer med oppblåst spilletid er «Aline: The Voice of Love» den snodigste hittil.

Valerie Lemercier i hovedrollen som Aline i «Aline: The Voice of Love», som løst bygger på livet og karrieren til Celine Dion. Her med Sylvain Marcel.

3

FILM

«Aline: The Voice of Love»

Regi: Valerie Lemercier

Fra./Ca. – 2020

«Aline: The Voice of Love» er en feiring av den franskkanadiske kitschdivaen Celine Dion, som muligens egentlig er et slags kunstinstallasjon-prosjekt i Cindy Sherman-stil. Regissert, delvis skrevet og produsert av det franske multitalentet Valerie Lemercier, som i hjemlandet er kjent for sine eksentriske komedier. Det er definitivt et djervt valg at hun i en alder av 57 år ikke bare har gitt seg selv hovedrollen som en lett forkledd Celine Dion, men dessuten spiller henne fra barnsben til middelalder. Så ja, vi får den blandede fornøyelsen av å se en dame som snart runder seksti portrettere Celine som femårig skolejente og keitete tolvåring (i noen scener er Lemerciers ansikt plassert på barneskuespillere med hjelp av dataeffekter, i andre spiller hun liten jente med hjelp av perspektivstriks og overdimensjonerte rekvisitter).

Resultatet er rundt femti prosent forbløffende, femti prosent frastøtende og hundre prosent ulikt noe annet jeg noensinne har sett. I Frankrike er angivelig Valerie Lemercier kjent for å spille barneroller i TV-sketsjer og teaterforestillinger, så der vil kanskje ikke «Aline: The Voice of Love» virke fullt så bisarr – men fri for kontekst er dette virkelig… noe for seg selv. Litt som om Sir Ridley Scott plutselig bestemte seg for å selv ta over hovedrollen til Lady Gaga i «House of Gucci», eller Will Smith forlangte å spille dobbeltrollen som Venus og Serena Williams i «King Richard».

«Aline: The Voice of Love».

Med tanke på bakgrunnen til Valerie Lemercier er det lett å anta at «Aline: The Voice of Love» er ment å være en slags komedie (eller eventuelt et skrik om hjelp), men nei. Dette er etter alt å dømme en dønn oppriktig hyllest til Celine Dion, iscenesatt uten ironisk distanse. Åpningsteksten understreker at filmen er «inspirert av livet til Celine Dion, men er en fiktiv historie». Så hovedpersonen har byttet navn til Aline Dieu (eller «Aline Gud», noe som understreker nivået av heltedyrking her), selv om alle de biografiske detaljene korresponderer med Wikipedia-siden til Celine Dion. Hun er den siste attpåklatten i en familie med vanvittige fjorten barn, som vokser opp i et beskjedent, lite arbeiderklassehjem i utkanten av franskkanadiske Quebec. De aldrende foreldrene Sylvette (Danielle Fichaud) og Anglomard (Roc Lafortune) sørger for at ungeflokken oppdras i en musikalsk familie, men Aline (Valerie Lemercier) er det store naturtalentet – som debuterer med sin kraftfulle sangstemme under et familiebryllup som femåring. Ingen reagerer på at hun er til forveksling lik den lille seriemorderen i rød regnfrakk som strupekuttet Donald Sutherland i slutten av «Don’t Look Now».

I en alder av tolv år vekker Aline interessen til den middelaldrende manageren Guy-Claude (Sylvain Marcel), som legger en slagplan for å forvandle jentungen til en internasjonal superstjerne og blir hennes fremtidige ektemann. At Aline som sagt spilles av en kvinne på 57 år gjør den dramatiske aldersforskjellen mellom dem temmelig abstrakt, og filmen som helhet direkte surrealistisk. «Aline: The Voice of Love» forvandler seg til noe tilnærmet en konvensjonell biografisk film etter at hovedpersonen når voksen alder, som surfer seg kjapt og overflatisk igjennom høydepunktene fra Wikipedia-siden til Celine Dion.

«Aline: The Voice of Love»

Fra Melodi Grand Prix-seieren i 1988 (der hun danket ut Karoline Krügers «For vår jord»), Oscar-seieren med «Titanic»-svisken «My Heart Will Go On», problemene med å bli gravid, perioden da hun sto i fare for å miste sangstemmen, ektemannens kreftsykdom og de daglige sceneshowene i Las Vegas som gjorde henne til milliardær. Valerie Lemercier kan faktisk synge og har sluppet flere plater, men overlater sangstemmen til den franskitalienske popartisten Victoria Sio – som gjør en helt kapabel jobb når det gjelder å etterlikne kraftvolumet til Celine Dion. Filmen starter og slutter med Robert Charlebois’ ballade-klassiker «Ordinaire», som Dion gjorde en symbolladet coverversjon av for noen år siden. Kluss med sangrettighetene har heldigvis forhindret at dette blir en karaokemusikal, og musikken har en mindre fremtredende rolle enn man kunne ha fryktet. To av søsknene til Celine Dion gikk nylig offentlig ut og uttrykte sitt raseri over filmen, som ifølge dem ikke har noe som helt å gjøre med livshistorien til søsteren deres.

For oss utenforstående er det vanskelig å begripe at noen kunne la seg direkte provosere av denne filmen, som er en ekstremt ukritisk hyllest til en artist som burde være godt vant til hånlige parodier. Jeg tviler ikke på at Valerie Lemercier har skapt «Aline: The Voice of Love» med hederlige intensjoner, uansett hvor fascinerende feilslått resultatet har blitt. Så dette er definitivt en interessant kuriositet, selv for oss som kanskje ikke er kjempestore Celine Dion-fans. Alle med basiskunnskaper om filmhåndverk kan lage en straight biografi, men man må være i nærheten av et galt geni for å lage noe så fordømt merkelig som «Aline: The Voice of Love».