Film

Å presse en rabiat, hjernespisende drapsparasitt inn i rammen til en familievennlig komedie skurrer skikkelig

«Venom: Let There Be Carnage» er nok et eksempel at griskhet fungerer – også innen filmbransjen.

3

FILM

«Venom: Let There Be Carnage»

Regi: Andy Serkis

USA – 2021

Planene om å lage en oppfølger til «Venom» (2018) startet mens den første filmen fremdeles var under produksjon, så da var det jo flaks for Sony-konsernsjefene at den mot alle odds ble en stor kassasuksess. Mindre flaks for alle oss andre, siden «Venom» var en kastrert kompromiss klippet ned for å sikre en familievennlig aldersgrense. At denne middelmådige nesten-Marvel-filmen endte opp med å tjene inn over 850 millioner dollar er et bra bevis på at Gordon Gekko hadde rett: griskhet fungerer.

Det betyr neppe at vi vil få se en «Venom»-film som lever opp til potensialet: med voksen aldersgrense og kompromissløs attityde. «Venom: Let There Be Carnage» er i det minste sikrere på hva den er enn forgjengeren: en romantisk komedie om det stormfulle kjærlighetsforholdet mellom en avdanket journalist og alien-parasitten som har tatt bolig i kroppen hans. Den største gleden her er fortsatt hovedrolleinnehaver Tom Hardy, som sprøyter mye kaotisk energi inn i en ekstremt underutviklet historie. Hardy har denne gangen tatt en såpass aktiv del innspillingen at han er kreditert som produsent og en av manusforfatterne. Muligens i et forsøk på å unngå at de beste scenene hans havner på gulvet under klippebordet igjen.

«Venom: Let There Be Carnage»

Hardy portretterer både journalisten Eddie Brock og det parasittiske romvesenet Venom, som så godt det går prøver å leve sammen i en dysfunksjonell symbiose. Venom er imidlertid skrekkelig skuffet over at han ikke får sjansen til å spise hjernen til flere skurker, og er drittlei av å leve på en Atkins-diett bestående av sjokolade og hønsehjerner (bokstavelig talt, siden han bare får lov til å spise levende høns).

Han er kanskje en berserker-parasitt fra ytre verdensrom med dårlig impulskontroll og aggresjonsproblemer, men er innerst inne en sensitiv sjel som har adoptert to høner han ikke har hjerte til å spise opp. Venom prøver dessuten å muntre opp Brock etter at de får nyheten om at eks-forloveden Anne (Michelle Williams) skal gifte seg med den kjedelige kirurgen Dr. Dan (Reid Scott). I mellomtiden får Eddie et eksklusivt intervju med den dødsdømte seriemorderen Cletus Kasady (Woody Harrelson), som har forandret frisyre siden vi så ham under rulleteksten i forrige film.

Han blir snart infisert av Venoms avkom Carnage; en enda hissigere alien-parasitt som hjelper Cletus med å bryte ut av San Quentin-fengselet under henrettelsen. Han akter å bli gjenforent med sin store ungdomskjærlighet Frances «Shriek» Barrison (Naomi Harris), en mutant med mektige skrikekrefter som er innlåst på Ravencroft-instituttet. I mellomtiden går Eddie og Venom igjennom en røff periode i samlivet og skiller lag etter en voldsom krangel. Dårlig timing, siden Cletus Kasady og Carnage akter å gå til angrep på dem begge. Venoms største erkefiende er allikevel fortsatt Sony, og «Let There Be Carnage» bærer preg av de samme feilvurderingene som har preget det aller meste med de klissete fingeravtrykkene til studiosjefen Tom Rothman; inklusive troen på at filmatiseringer av superhelt-tegneserier utelukkende retter seg mot yngre tenåringer. Forsøkene på å presse en rabiat, hjernespisende drapsparasitt (allment kjent som Marvel-universets mest voldsomme anti-superhelt) inn i rammen til en forholdsvis familievennlig komedie skurrer skikkelig, selv om Tom Hardys helhjertede innsats i hovedrollen(e) fortsatt er en kilde til noen oppriktig morsomme øyeblikk.

Filmen fungerer best når fokuset er på Eddie Brocks turbulente samboerforhold med Venom, og begge får sjansen til å slippe seg litt mer løs denne gangen. Høydepunktene inkluderer Venoms forsøk på å glede Brock med å lage frokost (som hadde vært mye morsommere hvis ikke denne scenen allerede var en så sentral del av markedsføringen), og et besøk på en homseklubb som indikerer at markedsavdelingen til Sony i det minste har vært innom Reddit. Synd alt sklir ut på akkurat samme måte som i den forrige filmen: med enda et grøtete, intetsigende basketak der to dataanimerte kjøttklumper denger løs på hverandre foran et grønnlerret igjen. Noe som blir et desto større antiklimaks i en film som er unnagjort på halvannen time, og gjenstår som en av de korteste superhelt-filmene i moderne tid.

«Venom: Let There Be Carnage»

I teorien var det en smart ide å rekruttere Andy Serkis som regissør, siden han har en så bred erfaring som en av bransjens fremste «motion capture»-skuespillere etter tiden som Gollum. I praksis får man mest følelsen av at Serkis ble ansatt fordi han er villig til å følge ordre, kan håndtere filmer overlesset av dataeffekter og pliktskyldig lager det salgsproduktet studiosjefene føler vil tjene mest mulig penger.

Den eneste gode nyheten her er at en tredje «Venom»-film trolig vil skille seg markant ut fra de to første. Nå som Sony har inngått en ny lisensavtale med Disney-konsernet er rettighetene til Venom tilbake hos Marvel-studioet, noe som trolig betyr at han vil bli bakt inn i resten av dette universet (en ekstra scene etter rulleteksten antyder hva som kan skje videre, uten at jeg bør avsløre så mye mer). Hvorvidt det betyr at Venom endelig vil få muligheten til å utfordre sin erkefiende Spider-Man gjenstår å se, men det betyr forhåpentligvis at han slipper å kjempe mer mot Sony-sjefene.

Mer fra Dagsavisen