Autofili for viderekommende

5

FILM

«Titane»

Regi: Julia Ducournau

Frankrike/Belgia – 2021

Ikke noe utenom det vanlig her. Bare en helt normal historie om en kvinnelig seriemorder-stripper med metallplate i skolten, som blir gravid med en Cadillac og deretter gir seg ut for å være den savnede sønnen til en dypt ulykkelig brannkaptein. All mulig ære bør gå til juryen under årets filmfestival i Cannes, som våget å gi den prestisjefylte Gullpalmen til noe såpass oppviglersk som «Titane». Gratulasjoner er samtidig på sin plass til Julia Ducournau, som dermed ble den første kvinnelige regissøren til å egenhendig få denne utmerkelsen (tilbake i 1993 ble Jane Campion tildelt Gullpalmen for «The Piano», med hun måtte dele den med «Farvel, min konkubine»-regissøren Chen Kaige). I likhet med Ducournaus kannibalistiske langfilmdebut «Raw» (2016) fikk «Titane» raskt et rykte på seg for å være en grenseoverskridende sjokkfilm, som provoserte frem panikkanfall og besvimelser under festivalvisningene.

[ Julia Ducournau: - Jeg ville få deg til å krype sammen i stolen, vri deg og kjenne ubehaget på kroppen ]

Ja, det er noen drøye og dypt ubehagelige scener her (inklusive et helhjertet forsøk på abort med strikkepinne, hjernekirurgi, drap med krakk, spisse gjenstander som stikkes inn i ører og opptil flere eksempler på middelaldrende menn som danser), men hinsides alt sånt er dette en temmelig rørende historie om to skakkjørte personer som finner hverandre. La gå at det er åpent for diskusjon om dette kan tolkes som en veldig fransk kombinasjon av «Christine» og «Mulan», opprinnelseshistorien til Pixars «Biler»-univers - eller eventuelt en friassosiativ drømmereise om kjønnsidentitet, traumer og det universelle behovet for menneskelig nærhet.

I barndommen overlevde Alexia (Adele Guigue) en voldsom bilulykke, som ga henne en markant titanplate der hodeskallen ble knust. Det er uvisst om denne traumatiske hjerneskaden drastisk forandret Alexias personlighet, eller om noe var veldig galt med henne fra fødselen av. I voksen alder (nå spilt av debutanten Agathe Rousselle) er Alexia uansett en psykopatisk seriemorder med kroppen full av hjemmelagde tatoveringer, som har begått en rekke brutale drap i Sør-Frankrike. Alexia ser ut til å reagere med blind vold når noen krysser intimsfæren hennes, muligens fordi hun har et så distansert og foraktfullt forhold til sin far (spilt av «Nocturama»-regissøren Bertrand Bonello).

Den eneste fysiske kontakten Alexia utstår er med biler. Hun jobber som strippedanser på bilmesser, og med stor innlevelse på panseret til en flammelakkert Cadillac - foran et mannlig publikum som maser om autografer og selfies. Etter stengetid har Alexia en intens one night-stand med denne bilen, som plutselig blir levende og ser ut til å kose seg like mye som henne.

[ Det er et oppriktig truende monster her, men de virkelig uhyggelige tingene skjer før udyret åpenbarer seg ]

Det går som det må gå når man har ubeskyttet sex med flammelakkerte rånebiler: Alexia blir gravid med en bilbaby. Fort gjort. Hun lekker olje både nedentil og fra brystene, mens noe metallisk vokser i magen. I mellomtiden innhentes Alexia av sin sidekarriere som seriemorder, blir etterlyst i media og ender opp på flukt fra politiet. Som forkledning klipper hun av seg håret, barberer bort øyenbrynene, binder den voksende magen og puppene (som Hilary Swank gjorde i «Boys Don’t Cry»), alt for å kunne gi seg ut for å være den tenårige gutten Adrien Legrand, som forsvant under mystiske omstendigheter for ti år siden. Hun plukkes opp av Adriens dypt ulykkelige far Vincent (Vincent Lindon), som umiddelbart aksepterer at Alexia er sønnen hans. Ikke nødvendigvis fordi hun er særlig overbevisende som androgyn, stum guttunge i tenårene – men fordi Vincent så desperat vil beholde håpet om at sønnen fortsatt er i live.

Dette er bare opptakten til en psykoseksuell hjernevrenger som holder tolkningsmulighetene på vidt gap. «Titane» er så frydefullt merkelig at det er vrient å stadfeste med sikkerhet hva Julia Ducournau egentlig ønsker å si med filmen, og hun tilbakeholder så mye informasjon at vi konstant må komme opp med svarene selv. Noe som kunne ha blitt skikkelig irriterende, hvis det ikke var for at Ducournau er en så dyktig filmskaper med så særegne sensibiliteter – som får helt fenomenale prestasjoner ut av de to hovedrolleinnehaverne sine. Vincent Lindon er en av Frankrikes mest rutinerte karakterskuespillere, så kanskje ingen stor overraskelse at han klarer å vrenge ut en masse såre følelser og komplekse nyanser i den dypt plagede brannkapteinen Vincent. Men dette er Instagram-modellen Agathe Rousselles første filmrolle, og hun er virkelig en åpenbarelse som stadig skifter identiteter og personligheter.

[ «Eternals» er det svakeste leddet i Marvel-kjeden så langt ]

Det er en undertone av absurd, nattsvart humor her, som antyder at Julia Ducournau ikke forventer at vi tar denne eksentriske galskapen totalt på alvor. Ducournau har fortalt i intervjuer at ideen til «Titane» startet med tilbakevendende mareritt hun hadde om å føde bildeler, og at filmen er fri for lettvinte metaforer. Alt utspiller seg i et alternativt univers der Alexia har virkelig samleie med en flammelakkert Cadillac, og bokstavelig talt får en bil-bolle i ovnen. Sånn er det bare.

Mange har sammenliknet «Titane» med David Cronenbergs «Crash» (1996), selv om likhetstrekkene begrenser seg til «body horror» og autofili. I mine øyne minner dette mer om Andrzej Zulawskis «Possession» (1981), men «Titane» likner egentlig ikke på noe annet jeg har sett. Som med «Raw» virker det ikke som om Julia Ducournau er særlig opptatt av andre filmer, og isteden forteller en historie som vibrerer på en frekvens drevet av personlige fikseringer. Noe som definitivt gjør dette til en unik, fascinerende og konstant uforutsigbar filmopplevelse. Tut og kjør!