Film

Det er den tiden på året igjen, og «Halloween Kills» melker skrekknostalgien til siste bloddråpe

Den originale «Halloween»-filmen fra 1978 fortsetter å skape nye avleggere. Trenger vi virkelig nok et kapittel om denne sagnomsuste busemannen?

Nei, Michael «The Shape» Myers var naturligvis ikke død. «Halloween Kills» bringer det ikoniske filmmonstret tilbake igjen.

3

FILM

«Halloween Kills»

Regi: David Gordon Green

USA – 2021

Nei, Michael «The Shape» Myers var naturligvis ikke død. Etter over førti år og et dusin filmer burde folk ha lært at denne sagnomsuste busemannen er beint umulig å få has på. David Gordon Greens «Halloween» (2018) fortsatte serien på en respektfull måte ved å overse absolutt alt laget etter John Carpenters banebrytende originalfilm fra 1978, og hoppet inn i en alternativ tidslinje der den tenårige barnevakten Laurie Strode (Jamie Lee Curtis) vokste opp til å bli en gråhåret bestemor. Et posttraumatisert, alkoholisert voldsoffer som har levd hele sitt voksne liv i skyggen av den maskerte seriemorderen Michael Myers, og hun har telt ned timene til de ville møtes igjen. Resultatet var en verdig oppfølger som serverte alt man måtte forvente av en «Halloween»-film, iscenesatt med en intelligens, stilsikkerhet og entusiasme for slasher-sjangeren som har vært fraværende siden John Carpenter forlot serien.

Filmen endte opp med å bli den største kassasuksessen i seriens historie, og forsikret at de to planlagte oppfølgerne umiddelbart ble finansiert. Som sist har Carpenter gitt «Halloween Kills» sin offisielle velsignelse ved å stille opp som utøvende produsent, teknisk rådgiver og komponist (sammen med sønnen Cody). Men denne fortsettelsen er dessverre langt fra like vellykket, og preget av en syltynn historie som mest trår vann i påvente av det avsluttende kapittelet i trilogien. Denne gangen prøver regissør/produsent/manusforfatter David Gordon Green å utforske hvordan kollektive traumer kan forme et småbysamfunn, og infisere et helt lokalmiljø med frykt som aler mer ondskap.

«Halloween Kills»

«Halloween Kills» starter akkurat der forgjengeren sluttet (etter en unødig lang prolog-avstikker tilbake til 1978), mens en hardt skadet Laurie Strode fraktes til sykehuset sammen med datteren Karen (Judy Greer) og barnebarnet Allyson (Andi Matichak). Laurie sendes rett inn på operasjonsbordet i troen at hun endelig klarte å ta kverken på Michael Myers (Nick Castle/James Jude Courtney), men det gjorde hun naturligvis ikke. Førti år med intense forberedelser var til ingen nytte, og snart spretter Myers opp fra den brennende kjelleren hennes. Flere døde brannmenn senere stabber Myers taktfast tilbake til sine gamle jaktmarker i småbyen Haddonfield, fast bestemt på å fortsette Halloween-feiringen ved å stikke skarpe gjenstander inn i alle han møter på sin muntre vei.

I motsetning til «Halloween II» (1981) har ikke Myers noen interesse av å jage Laurie Strode, som tilbringer store deler av spilletiden i en sykehusseng ved siden av den hardt skadede visesheriffen Frank Hawkins (Will Patton). Så de får ikke sjansen til å gjøre særlig mye denne gangen, og samler forhåpentligvis kreftene til neste film. Isteden er Michael Myers på vei til sitt gamle barndomshjem, som nå er eid av det homofile ekteparet Little John («Mad TV»-komikeren Michael McDonald) og Big John (Scott MacArthur). I mellomtiden bestemmer lokalbefolkningen i Haddonfield seg for å kjempe tilbake, og starter en lynsjemobb ledet av den aldrende hardhausen Tommy Doyle (Anthony Michael Hall) – som i utslag av rørende optimisme tror han kan overvinne Michael Myers med et balltre og høy selvtillit. Å se en rasende mobb som skriker «Evil dies tonight!», stormer korridorer og angriper uskyldige mennesker har unektelig litt kraft i etterkant at det siste årets hendelser i USA.

Michael Myers (aka The Shape) i Halloween Kills.

Det er lett å anta at lynsjemobben er en referanse til de rabiate Trump-supporterne som stormet den amerikanske kongressen etter at kuppforsøket feilet, men all politisk dybde er helt utilsiktet. Opptakene av «Halloween Kills» ble fullført i 2019, og premieren pandemi-utsatt et år. Så sånt er bare tilfeldigheter. Dette er en grimmere, slemmere og mer gørrete film enn forgjengeren, der voldsomhetene stor sett går utover sympatiske folk vi har kommer til å like. Myers slakter en imponerende mengde mennesker denne gangen, og forvandler seg til en mytisk urkraft frigjort fra naturlover og logikk.

David Gordon Green har samlet flere av de originale birolleskuespillerne fra John Carpenters «Halloween», og lirker inn en del referanser for fans av serien – noe som understreker av dette først og fremst er en øvelse i slasher-nostalgi. Teknisk sett er «Halloween Kills» minst like gjennomført som forgjengeren, med et stilig filmfoto av Michael Simmonds og flere ikoniske øyeblikk som melker maksimalt ut av Michael Myers’ nå brannskadede Kaptein Kirk-maske.

Det er imidlertid bare vage konturer av en historie her, og en snodig klipperytme som drar enkelte scener ut alt for lenge - mens andre er så grøtete redigert at dette til tider føles som en tidlig arbeidskopi. Den kaotiske finalen ser ut til å gå stikk i strid med alt forgjengeren prøvde å gjøre, og klarer samtidig å retroaktivt senke helhetsinntrykket av den første filmen. Så det er ikke til å unngå at man går ut av kinosalen med et snev av skuffelse. Siden dette så til de grader er et midtparti er det vrient å stadfeste om «Halloween Kills» representerer øyeblikket denne trilogien gikk helt av skinnene, eller eventuelt bygger seg opp til noe spennende og oppviglersk. De svarene får vi rundt disse tider neste år, da «Halloween Ends» forhåpentligvis avslutter historien. Det er uansett vanskelig å påstå at «Halloween Kills» fungerer som en komplett og selvstendig film, eller er på langt nær like vellykket som forgjengeren.