5
FILM
«Dinner in America»
Regi: Adam Rehmeier.
USA – 2020
Ingenting tydet på at denne beskjedne indie-produksjonen ville være en skjult godbit, minst av alt den uinspirerte plakaten. Den utgjør også litt av et stilskifte fra Adam Rehmeier, som regidebuterte for ti år siden med «The Bunny Game»: en ekstrem (og ekstremt ubehagelig) sextortur-styrkeprøve som blant annet ble totalforbudt i England. Disse to filmene deler en entusiasme for anarkistiske provokasjoner og selvdestruktiv oppførsel, men kunne ellers ikke ha vært mer forskjellige fra hverandre. Bak den bråtøffe «fuck off!»-attityden er «Dinner in America» en oppriktig morsom, godhjertet og søt kjærlighetshistorie om to outsidere som finner hverandre. Adam Rehmeier har skrevet, regissert, redigert og komponerte deler av musikken vi hører i filmen. Han fikk støtte fra uventet hold: Hollywood-komikeren Ben Stiller, som finansierte «Dinner in America» via sitt produksjonsselskap Red Hour Productions.
[ «Dune» er vår tids «Star Wars» for voksne (+) ]
Filmen ser ut til å utspille seg i den amerikanske Midtvesten en gang på nittitallet; et forstadshelvete der verdikonservative kjernefamilier lever ut de sedate livene sine i det Henry David Thoreau engang beskrev som «stille desperasjon». Det er en tilværelse rebellen Simon (Kyle Gallner) er i aggressiv opposisjon mot, og ved første øyekast gir han inntrykk av å være en kranglefant man burde skygge langt unna.
Simon er kanskje drevet av desperasjon, men går definitivt ikke stille i dørene. En asosial småby-punker med dårlig attityde, pyromaniske tendenser, rusvaner og en tendens til å anmode alle han møter om å føkke off. Simon tjener penger på å teste ut eksperimentelle legemidler for et farmasøytisk konsern, mens han sikler og kaster opp på kafeteriamaten. En grovt underbetalt drittjobb, men trolig den eneste som er tilgjengelig for en fyr som Simon. Han trenger pengene til å kjøpe dop, som han selger videre for å tjene mer penger. På bussholdeplassen møter han Beth (Hannah Marks), som tilbyr en søndagsmiddag med familien og kanskje en rask sugetur etterpå. Hvorfor ikke? Simon er definitivt ikke en fyr man tar meg seg hjem til mamma, men i dette tilfelle vekker han interessen til Beths seksuelt frustrerte mor Betty (åttitallsikonet Lea Thompson) – og blir deretter kjeppjaget av hennes rasende ektemann og sønn. Under flukten velter han middagsbordet, knuser stuevinduet og tenner på inngangspartiet deres. Så Simon ender opp med å bli ettersøkt av politiet.
[ «Ingenting å le av»: Ikke redd for sterke og unorske følelser (+) ]
I mellomtiden, på en helt annen bussholdeplass, blir den nerdete raringen Patty (Emily Skeggs) mobbet av to klysete sportskaller på vei til jobben i en dyrebutikk. Hun minner litt om en eldre utgave av Dawn Weaver fra «Welcome to the Dollhouse» (1995), for dem som husker den. Patty er sterkt overmedisinert, imponerende ukoordinert og vant til å bli kalt «mongo» av ungdommer som mobber henne. Men alt forandrer seg etter at hun møter Simon, mens han gjemmer seg for politiet i et smug bak dyrebutikken.
I brist på bedre alternativer søker han dekning hjemme hos Pattys familie. Foreldrene Connie (Mary Lynn Rajskub) og Norm (Pat Healy) lar seg narre til å tro at Simon er en misjonærsønn som har bygget kirker i Tanzania, og ønsker ham velkommen med åpne armer. Som kompensasjon for å tilby Simon et skjulested fra politiet har Patty bare et krav: at han tar henne med på en konsert med favoritt-punkbandet Psyops. Ja, en av albumene deres har tittelen «Dinner in America». Patty er så stor fan av bandet at hun sender den finlandshette-maskerte vokalisten John Q ukentlige kjærlighetsbrev med nakenbilder. De samme brevene Simon er i besittelse av. Det er ikke så vanskelig å resonere seg frem til hva som skjer videre, men «Dinner in America» avdekker gradvis nye avsløringer som plasserer de to hovedpersonene i et nytt lys – og knytter dem tettere sammen. De lokker hverandre ut av skallet. Simon har skapt en rustning av snerrende aggresjoner etter en livstid med mobbing og familieproblemer, mens Patty er så nummen av reseptbelagte medikamenter at hun knapt reagerer på at hun konstant blir behandlet dårlig.
[ Naomi Kawase er mest opptatt av å fange opp stemninger, også med «Mødre» (+) ]
De kler hverandre, ikke minst fordi skuespillerne Kyle Gallner og Emily Skeggs har en så snodig, sterk kjemi sammen. De tar to eksentriske outsidere som lett kunne ha blitt brede karikaturer, og gir dem indre liv. Etter festivalvisningene i USA ble filmen sammenliknet med kultklassikerne «Repo Man» (1984), «Heathers» (1988) og «Napoleon Dynamite» (2004), men «Dinner in America» likner ikke helt på noen av dem. Dette minner meg mer om Netflix-filmen «I Don’t Feel at Home in This World Anymore» (2017) eller den undervurderte kabelserien «Wayne» (2019). En sjelden lavbudsjettproduksjon der punk-attityden faktisk føles autentisk, skuespillerne er perfekt castet og alt ser ut til å ha klaffet. «Dinner in America» har ingen ambisjoner om å appellere til absolutt alle, men klarte i alle fall å få meg på ukarakteristisk godt humør.
