«Mødre» er en grådig ufokusert film

3

FILM

«Mødre»

Regi: Naomi Kawase

Japan/Fra. – 2020

Regissøren bak prisvinneren «Under kirsebærtrærne» (2015) og den holistiske ute-på-bærtur-styrkeprøven «Reisen til Yoshino» (2018) vender tilbake med nok en varsom hverdagshistorie, som krever at vi lener oss inn for å høre hva hun sier med hviskestemme. Denne gangen tar hun sitt utgangspunkt i en roman av forfatteren Mizuki Tsujimura, som utforsker morsrollen fra to forskjellige perspektiver. Det gir «Mødre» en klarere struktur enn mesteparten av filmene til Kawase, men understreker samtidig at straight historiefortelling ikke nødvendigvis er hennes store styrke. «Mødre» er sensitivt iscenesatt og overbevisende spilt, men usedvanlig omstendelig - med en spilletid som nærmer seg utmattende 140 minutter. Noe som er rundt femti minutter mer enn filmen strengt tatt har godt av.

[ «Under kirsebærtrærne» er et skjørt, saktmodig drama basert på en bestselgende roman ]

Noen av sidehistoriene i «Mødre» føles samtidig skikkelig underutviklede, noe som gjør at man sitter igjen med følelsen av at filmen både er alt for lang - og samtidig ikke riktig lang nok. Som en miniserie klippet ned til noe tilnærmet spilletidlengde (et inntrykk som forsterket av et litt flatt TV-drama-filmfoto), der Naomi Kawase stadig blir distrahert av digresjoner før hun gjenfinner fokuset mot slutten. Dette er dessuten en historie som utforsker selvbiografiske temaer hun har tatt for seg flere ganger før. Denne adopsjonsromanen har sikkert en dypt personlig betydning for en filmskaper som ble forlatt av sine foreldre i barndommen, og adoptert av en grandtante som oppdro henne som sin egen datter.

Først møter vi familien Karihura, som lever en harmonisk tilværelse i den øvre middelklassen i det nyoppussede Toyosu-området i Tokyo. Mamma Satoko (Hiromi Nagasaku) ser ut til å forgude sønnen Asato (Reo Sato), som akkurat har begynt på førskolen. Snart får Satoko en urovekkende telefon fra skolen, som hevder at sønnen dyttet en medelev ned fra et klatrestativ. Asato hevder at han ikke gjorde noe galt, og de ansatte i førskolen er ikke sikre på hva som egentlig skjedde - men den andre guttens mor krever økonomisk kompensasjon. En bagatellmessig hendelse blåses opp til noe stort, særlig på grunn av Satokos forhistorie. En liten tvil gnager; kanskje hun ikke kjenner sønnen så godt som hun trodde? Tilbakeblikk avslører at Satoko var verpesyk, men ektemannen Kiyokazu (Arata Iura) viste seg å ha sperma-problemer.

[ Michael Keaton-filmen «Worth» tar for seg 11. september-angrepet som et dialogdrevet «tatt rett fra virkeligheten»-drama (+) ]

Han dro jevnlig til en fruktbarhetsklinikk i Sapporo og utsatte seg for smertefulle, kirurgiske inngrep i håp om å (au!) skrape ut sperma for en kunstig befruktning. Alt til ingen nytte. Til slutt bestemte ekteparet seg for å adoptere, etter å ha sett en TV-dokumentar om adopsjonsbyrået Baby Baton under en feriereise. Tilbake i nåtid får Satako nok en telefon. Denne gangen angivelig fra Hikari (Aju Makita), Asatos biologiske mor. Hun ga opp sønnen for adopsjon som traumatisert fjortenåring, men nå vil hun ha ham tilbake. Hvis de nekter vil hun ha kontanter, nå med en gang. Det er et åpent spørsmål om denne unge kvinnen virkelig er Hikari, eller noen som gir seg ut for å være henne i håp om å presse ut penger av ekteparet.

Ting er uansett ikke som de først gir inntrykk av, og et tilbakeblikk avdekker Hikaris tragiske forhistorie - der en naiv ungdomsforelskelse leder til en uventet bolle i ovnen, mens de statusbevisste foreldrene presser henne til å adoptere bort det ufødte barnet. Under graviditeten sendes Hikari i skjul til adopsjonsbyrået Baby Batons idylliske «hjem for ugifte mødre» ved Hiroshima, der hun finner en slags morsfigur i bestyreren Asami (Miyoko Asada).

Hikari blir samtidig kjent med to andre gravide tenåringer, som har enda tristere forhistorier enn henne. Mot slutten blir «Mødre» mye mer melodramatisk, men samtidig temmelig rørende.

[ De leende butikktyvene du møter i denne filmen har alle dype hemmeligheter (+) ]

Filmen har en del innsiktsfulle ting å si om foreldrerollen: om dem som ikke kan få barn, men har så mye å gi. Foreldre som ikke er følelsesmessig utrustet til å ta vare på barna sine. Dem som vil barna sine godt, men ender opp med å gjøre dem så mye vond. Om forskjellige former for familiebånd, som kan ende opp med å bety så mye mer enn de biologiske foreldrene. Dette er samtidig et slags mysterium, som sirkler rundt identiteten til den unge kvinnen som tar kontakt med herr og fru Karihura.

Som vanlig virker regissør Naomi Kawase mer opptatt av å fange opp eteriske stemninger og vage følelser enn å fortelle en historie, noe som blir et problem i en film som er såpass plottdrevet som «Mødre». Dette er en grådig ufokusert film: full av lange, ladede pauser, flere avstikkere ut i guds frie natur og hverdagslige scener som nærmest utspiller seg i realtid.

På veien fanger Kawase opp noen virkelig vakre øyeblikk, men også alt for mange likegyldige scener som blåser opp spilletiden til langt hinsides det tolerable. Men «Mødre» er heldigvis langt mer tolerabel enn Kawases forrrige film «Reisen til Yoshino», som var på grensen til uutholdelig.