Film

Anmeldelse «Ingenting å le av»: Ikke redd for sterke og unorske følelser

Odd-Magnus Williamson-filmen «Ingenting å le av» forteller en historie vi har hørt mange ganger før, men gjør det til gjengjeld temmelig bra. I alle fall frem til slutten kommer.

4

FILM

«Ingenting å le av»

Regi: Petter Næss

Norge – 2021

Det er snart ti år siden sist gang veteranen Petter Næss var kinoaktuell, etter krigsdramaet «Into the White» (2012). Han er fortsatt en av landets mest rutinerte regissører, kjent for den Oscar-nominerte publikumssuksessen «Elling» (2001), amerikanske «Mozart and the Whale» (2005) og «Tatt av kvinnen» (2007). I likhet med de fleste filmene til Næss er «Ingenting å le av» vellaget, polert, publikumsvennlig og kanskje litt tradisjonell. En dramedie skrevet av komikeren Odd-Magnus Williamson, som også spiller hovedrollen. I 2015 gikk Williamson angivelig igjennom en liten livskrise etter at han ble avskjediget fra TV Norge, der han var kjent fra blant annet humorserien «En helt vanlig dag».

En kompis trøstet ham med at ting tross alt kunne ha vært mye verre: han kunne jo for eksempel fått kreft og blitt dumpet av kjæresten. Så Williamson bestemte seg for å skrive sitt første filmmanus om en komiker som mister jobben, blir dumpet av kjæresten og får kreft. Denne feel good- (og litt feel bad)-filmen er med andre ord (heldigvis) ikke en selvbiografisk beretning om hvordan Williamson håndterte en livstruende kreftdiagnose, selv om en del andre elementer tilsynelatende er tatt fra hans eget liv. Og muligens tatt litt fra livet til komikeren Tig Notaro, som også fikk kreft og ble dumpet av kjæresten. Eller eventuelt «My Life» (1993), «Funny People» (2009), «50/50» (2011), og flere andre filmer om folk som får et nytt syn på livet etter å ha blitt kreftsyke.

Odd Magnus Williamson og Øystein Martinsen i «Ingenting å le av».

Så selve utgangspunktet er ikke skrekkelig originalt, men «Ingenting å le av» tar en djerv avstikker mot slutten som sørger for at den skiller seg ut. Ikke nødvendigvis på en udelt positiv måte. I yngre dager var stand-up-komikeren Kasper Berntsen (Odd-Magnus Williamson) en suksesshistorie med ambisjoner om å fylle Oslo Spektrum, men nå sliter han i bratt oppoverbakke og går igjennom en røff periode. Humoren sitter ikke like løst, han klarer ikke å fornye seg og publikummet på showene hans har blitt mer glissent. De som fortsatt tropper opp mumler misfornøyde at han bare gjentar de samme, gamle morsomhetene. Kasper har blitt omtrent det verste en mann rundt førti kan være: en bitter, stagnert gubbe med bustete depresjonsskjegg. I løpet av en ekstra bedriten dag blir Kasper sparket fra sitt årlige sommershow, og under en legesjekk for vond skulder kommer beskjeden: han har utviklet ilter beinkreft (som legen sier: «det er litt som om kreften din har fått kreft»). Innen Kasper rekker å fortelle samboeren Monica (Penda Faal) den vonde nyheten dumper hun ham.

Han ender opp på sofaen til sin manager/agent/bestevenn Erik Elisabeth (Øystein Martinsen), som i voksen alder har kommet ut som transperson. Kasper settes på cellegift og sendes til samtaleterapi sammen med en gruppe eksentrikere i samme situasjon. Her blir han kjent med sarkastiske Maria (Sara Khorami), som har overlevd brystkreft og bærer på minst like mange kompliserte, personlige problemer som Kasper. «Ingenting å le av» fungerer best mens den er en romantisk komedie, til stor del takket være en skikkelig sympatisk, sensitiv prestasjon av Sara Khorami.

Sara Khorami i «Ingenting å le av».

Det tærer litt på troverdigheten at kreftsykdommen plutselig forvandler Kasper til en optimistisk humørspreder, og at komikerkarrieren hans plutselig får ny vigør med hjelp av støle kreftvitser. Han går litt for fort fra å være en kyniker som ler hånlig av inspirerende Instagram-sitater, til å gjenta de samme flosklene uten et snev av ironi. Odd-Magnus Williamson er en langt bedre skuespiller enn stand-up-komiker, som selger de dramatiske scenene på en mer troverdig måte enn morsomhetene. Han gjør en nyansert, lun skuespillerprestasjon her, og gir samtidig sjenerøs plass til motspillerne sine. Øystein Martinsen er tilsvarende sympatisk som barndomsvennen Erik Elisabeth, selv om en sidehistorie om hans/hennes anstrengte forhold til datteren Nina (Ebba Steenstrup Såheim) løses på en litt ugrasiøs måte – som utvilsomt er iscenesatt med gode intensjoner, men føles mer i tråd med hvordan transpersoner ble skildret på film noen tiår tilbake i tid.

Ellers kommer de største svakhetene i «Ingenting å le av» fram mot slutten, som blir en usannsynlig kombinasjon av manipulativ sentimentalisme, påtatt «le gjennom tårene»-livsglede og morbid galgenhumor. Sånt spolerer en del av godviljen, men det kan vi ikke snakke om uten å spoile noen sentrale overraskelser. Odd-Magnus Williamson har skrevet et gjennomarbeidet manus av internasjonal klasse, med åpenbare ambisjoner om å skape en hjertevarm publikumshitt som favner bredt. Så Petter Næss burde absolutt være rett mann for denne jobben. Han får dette til å fungere nesten fram til mål, men historien tar en djerv retning i sluttspillet – som krever altfor mye både av Næss og oss i publikum. Han får ikke de følelsesmessige hoppene til å fungere, og sånne feilvurderinger senker helhetsinntrykket. Men før den tid er det mye å like i «Ingenting å le av», som i det minste ikke er redd for sterke, unorske følelser.

Mer fra Dagsavisen