Portrett av en dypfryst kvinne

2

DRAMA

«The World to Come»

Regi: Mona Fastvold

USA - 2021

«The World to Come» er basert på novellesamlingen «The World to Come: Stories» av Jim Shepard, som er beskrevet som en av de mest ambisiøse historiefortellerne i dagens USA. Shepard har selv skrevet filmmanuset sammen med western-forfatteren Ron Hansen, som er mest kjent for «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford». Her hjemme er prisvinneren «The World to Come» sikkert mest av interesse fordi den er regissert av norske Mona Fastvold, en filmskaper, manusforfatter og «Hotel Cæsar»-skuespiller som regidebuterte med «Søvngjengeren» for sju år siden.

Dette er hennes første film siden den gangen, og i teorien et betydelig byks oppover; en internasjonal produksjon med flere kjente navn på rollelista. Men fortsatt et anemisk arthouse-drama skildret i knusktørt krypetempo, om kjærligheten mellom to gifte kvinner i USA på midten av 1800-tallet. Mona Fastvold legger seg på et andektig toneleie som får Carl Theodor Dreyer til å minne om Quentin Tarantino; fast bestemt på å skvise alt liv ut av en intim historie som burde ha vært full av lidenskap. På den annen side klarer hun virkelig å få frem akkurat hvor trist, traurig og totalt gledeløs hverdagen kunne fortone seg for nybyggere på den amerikanske landsbygda. Så velkommen til Schoharie County i rurale upstate New York, der alt man kan håpe på er å få frostskader, kroniske depresjoner, svinefett-klyster og i beste fall kanskje en skarve potet til middag. På nyåret 1856 har Abigail (Katherine Waterston) avfunnet seg med at hun aldri vil bli lykkelig med den mutte, distanserte ektemannen Dyer (Casey Affleck).

Mellom de daglige syslene på gården skriver Abigail ut følelsene sine i en dagbok, full av lyriske vendinger hun sjeldent er i stand til å uttrykke verbalt. Vi får ta del i alt hun skriver i form av en stadig mer distraherende voice-over (med sakral hviskestemme i Terrence Malick-modus, som får det til å høres ut som Katherine Waterston er sløvet ned på reseptbelagte legemidler). Det er snø på bakken, frost i trærne og symbolsk is på soverommet. Stemningen på gården har ikke blitt bedre etter at ekteparet mistet deres eneste datter Nellie til difteri, og nå tilbringer Abigail tiden med å si muntre ting som «Jeg har blitt min sorg» og «det eneste som forhindrer at jeg blir overveldet av ulykkelighet er min selvutdannelse». Abigail har sluttet å gå i kirken på søndagene, vel vitende at hun ikke vil finne noen lindring i fantasien om at en bedre verden venter på henne i himmelriket.

Men så oppdager hun den nyinnflyttede nabokona Tallie (Vanessa Kirby); øynene deres møtes og gnister oppstår umiddelbart. Mens Abigail er et trist nøste fullt av innestengte lengsler, er Tallie sensuell, direkte og selvsikker. De tilbringer mer tid sammen, flørter mens de ribber høns og snakker om deres anstrengte forhold til ektemennene. Tallie er gift med den religiøse tyrannen Finney (Christopher Abbott), som blir stadig mer kontrollerende, bitter, alkoholisert og ustabil. Etter å ha besøkt Abigail på fødselsdagen bli Tallie fanget i en voldsom snøstorm, og kommer seg så vidt levende hjem. Uværet skiller dem frem til våren, men snart tilbringer de nærmest hver eneste dag sammen. Det tar sin tid før de artikulerer følelsene som oppstår mellom dem, har sitt første kyss og finner en midlertidig tilflukt i hverandre.

Abigails sindige ektemann Dyer begynner å bli litt mistenksom over det nære forholdet som utvikler seg mellom dem. Men han lider i stoisk stillhet, mens Abigail og Tallie sakser i ektesengen deres og koser i gresset uten nevneverdig uro over at de kan bli oppdaget. Dyers velfortjente straff for å ha gitt kona en ussel rosineske på fødselsdagen, mens Tallie ga henne en gavekurv med det symbolske atlaset hun ønsket seg. At vi ender opp med mest sympati for stakkars Dyer er til dels et bevis på Casey Afflecks undervurderte evner som karakterskuespiller med enorm kapasitet for indre smerte, men samtidig også at den sentrale kjærlighetshistorien ikke fungerer helt. Hovedrolleinnehaverne Katherine Waterston og Vanessa Kirby leverer engasjerte skuespillerprestasjoner, men kjemien mellom dem overbeviser aldri. Siden dette er en romanse mellom to fastlåste kvinner i 1800-tallets mannsdominerte USA er det lett å mistenke at denne forelskelsen ikke vil få en kjempelykkelig slutt.

Forutsigbarheten er bare en av mange problemer med «The World to Come», som er alt for litterær, høyttravende og distansert til å mane opp et nødvendig minimum av lidenskap mellom hovedpersonene. Hver gang skuespillerne mot alle odds drar oss inn i denne skillingsvise-kjærlighetshistorien, drar den oppstyltede fortellerstemmen oss ut igjen. Film er først og fremst et visuelt medium, men Mona Fastvold vil helst lese høyt fra Jim Shepards novellesamling. Den påtatt poetiske fortellerstemmen dominerer til og med dialogscenene, mens alt Abigail føler staves sakte ut i store bokstaver, fremfor å la oss ta del i hva som skjer rett foran øynene våre.

Fastvolds formelle registil holder oss på utsiden av det som burde være en intim filmopplevelse, og et tidvis atonalt, eksperimentelt avant garde-musikkspor med mye klarinett (komponert av Daniel Blumberg) dytter oss enda lengre unna. Det er i overkant lettvint å trekke paralleller til den sensuelle, franske melodramaet «Portrett av en kvinne i flammer», som fikk til alt «The World to Come» strever med å oppnå – men dette selvparodisk miserable kvinneportrettet makter ikke å smelte dypfryste hjerter.