«Jungle Cruise»: Morsomt fornøyelsescruise så lenge det varer

4

EVENTYR

«Jungle Cruise»

Regi: Jaume Collet-Cera

USA – 2021

Det begynner å bli noen år siden jeg tok «Jungle Cruise»-turen i Disneyland, men kan ikke huske at den innhold noen demoniske conquistadorer fulle av dataanimerte slanger, honning og supersmarte bier. Så alt i alt vil jeg påstå at dette er en temmelig fri filmatisering av den populære fornøyelsesparkattraksjonen, som var en del av Disneyland fra det øyeblikket onkel Walt høytidelig åpnet portene til den første parken i 1955. En koselig elvebåttur med animatronisk dyreliv, og båtførere i safaridrakt som forteller ekstremt støle pappa-vitser. Akkurat det elementet er fortsatt i behold i denne kostbare Disney-filmen, som inneholder en del referanser, interne morsomheter og detaljer som kan være litt gøy for oss som har tilbrakt tid i Disneyland. I likhet med mesteparten av attraksjonene der har Jungle Cruise-turen vært i konstant utvikling, og i forbindelse med filmpremieren har Disney-konsernet diskret fjernet de siste restene av små-rasistiske stereotyper; referanser til komiske kannibaler, pygmeer og primitive innfødte som selger krympede hoder.

[ «Mandibler» er hundre prosent fri for en dypere mening (+) ]

«Jungle Cruise»-filmen er tilsvarende påpasselig med å unngå alle elementer som kan påvirke inntektsgrunnlaget, eller provosere fram politisk korrekt kritikk. Så hovedpersonen er nå en progressiv feminist og dyreverner, lillebroren hennes en homofil mann som ble utstøtt av Londons elite på grunn av legningen sin – mens The Rock spiller en rabagast med stor sans for sterke, selvstendige kvinner. Noe som sikkert vil få enkelte republikanere til å raseri-hyperventilere mens de hyler «woke!» og «SJW!» om hverandre. Gøy. I likhet med attraksjonen har filmen trukket en del inspirasjon fra John Huston-klassikeren «Afrikadronningen» (1951), der Dwayne «The Rock» Johnson og Emily Blunt deler litt av den samme krangleflørte-kjemien som Humphrey Bogart og Katharine Hepburn i sin tid hadde.

«Jungle Cruise» viser seg imidlertid å være en helt annen type film, som har mer til felles med «Romancing the Stone», «The Mummy»-filmene og «Pirates of the Caribbean»-serien. Sistnevnte var jo opprinnelig også en Disneyland-attraksjon, og ble en av de mest lønnsomme filmseriene i historien. Så det er naturlig at Disney prøver å gjenta suksessen. Det er vanskelig å forestille seg at dette eventyret vil bli like populært, men «Jungle Cruise» er underholdende og mer storslagen enn forventet – i alle fall fram til dataeffektejakuleringen tar helt overhånd. Året er 1916, og den britiske overklasse-botanikeren Lily Houghton (Emily Blunt) blir møtt med hånlig arroganse av de selvtilfredse gubbene i Londons oppdagerforening. Som kvinne har hun jo ingenting å gjøre i det gode selskap, så Lily sender sin lillebror MacGregor (Jack Whitehall) for å distrahere dem med en lang tale mens hun sniker seg inn i arkivet deres.

[ Med unntak av en forrykt Salma Hayek føles det som om alle går på rutine i «Hitman’s Wife’s Bodyguard» ]

Lily er på jakt etter spydspiss som kan peke vei til den sagnomsuste Livets tre, som skal befinne seg et sted langt inne i Amazonas. Ifølge legenden skal dette treet ha planter med helende krefter, men det er også rammet av en forbannelse – som for flere hundre år siden ble vekket av den spanske conquistadoren Aguirre (Edgar Ramirez). Gullstjerne i margen for Werner Herzog-referanse! Lily og MacGregor drar rett til Amazonas, der de ender opp på den skranglete guidebåten til Frank Wolff (Dwayne Johnson). En moralsk fleksibel lurendreier med mystisk fortid og egen kjæle-jaguar, som bare er ute etter pengene til Lily. I hælene har de den tyske psykopatprinsen Joachim (Jesse Plemons), som er ute etter Livets tre for sine egne, lumske hensikter.

«Jungle Cruise» har faktisk noen overraskelser på lur, og bygger opp en mytologi som er i overkant innviklet i forhold til det enkle utgangspunktet. Det store lyspunktet er Emily Blunt, som er en sympatisk helt og har overraskende bra kjemi med Dwayne Johnson. Jesse Plemons vet akkurat hva slags film han befinner seg i, og gjør en skikkelig vittig prestasjon som aristokratisk, tysk pantomimeskurk med konstant hvilepuls. Også hyggelig å se Paul Giamatti i en rask birolle som frustrert, hissig havnemester. Spanske Jaume Collet-Cera har vist seg å være en effektiv regissør av B-sjangerfilmer som «Orphan» (2009), «Run All Night» (2015) og «The Shallows» (2016), men «Jungle Cruise» er med god margin hans mest høyprofilerte og kostbare prosjekt.

[ En varm, morsom og mektig film som hyller kjærligheten og motet til alle som føler at de ikke strekker til (+) ]

Disney har angivelig brent av over to hundre millioner dollar på denne filmen, som ble spilt inn tilbake i 2018 og utsatt gjentatte ganger på grunn av tingenes tilstand. En betydelig del av budsjettet ser ut til å ha blitt brukt på dataeffekter, som er helt kompetent utført – men sjeldent blir noe mer enn bare effektmakeri, og gir filmen et syntetisk preg. Alt fra dyreliv til omgivelser er skapt på data, og mot slutten får man følelsen av at skuespillerne bare jogger rundt foran et grønnlerret mens programmererne gjør grovarbeidet. I likhet med litt for mange av de familievennlige actioneventyrene med Dwayne Johnson føles «Jungle Cruise» mest som et kalkulert salgsprodukt. Du betaler for billetten, tar turen og har det moro så lenge det varer – før du glemmer alt du har opplevd i køen til neste fornøyelsesparkattraksjon.