Jan Troell - en mann i motstand

Jan Troell er en av de store nordiske regissørene. Det er ikke mange som kan utfordre ham til tittelen «Nordisk films Grand Old Man». Mest kjent blant det store publikummet her i Norge er nok «Utvandrerne» (1971) og «Nybyggerne» (1972), som bygger på Wilhelm Mobergs fire binds romansyklus. Filmene forteller om Karl-Oskars (Max von Sydow) og Kristinas (Liv Ullmann) vei over Atlanterhavet til USA, og deres strev for å skape en bedre tilværelse.

[ Filmanmeldelser, intervjuer og kommentarer om film i Dagsavisens filmseksjon ]

I en scene i filmen «Utvandrerne» konfronteres Karl-Oskar av en annen reisende, Ulrika (Monica Zetterlund): «Her skal vi seile på det ene havet etter det andre, bare for din skyld. Bare fordi vi har stolt på deg!» roper hun ut mens de andre landsmennene flokker seg rundt dem. Vi er i 1850-årene. Fortellingen er opprinnelig hentet fra Wilhelm Mobergs firebindsverk om utvandringen fra Sverige til det forjettede land, USA. Men scenen fanger noe i regissørens Jan Troells filmkunst, og i hans liv. Den som arbeider for å oppnå et mål, kan komme til å nå det. Men han kan også møte motstand. Når vi ser over Troells filmer, er det ikke vanskelig å få øye på mennesker som bryter normer, setter seg mål – som erfarer å bli møtt med motstand.

Troells hjemmearena

Jeg møter Jan Troell midt i utstillingen om ham selv. I Trelleborgs museum på den svenske sørkysten. Museet har samlet en rekke effekter fra hans lange filmliv, i samarbeid med filmskaperen selv. Og de viser klipp fra filmer og noen fullengdere. Troell kommer kjørende fra det det lille tettstedet Smygehamn, en knapp halvtime lenger vest. Vi er på hans hjemmearena.

Plutselig står han der. Mellom bevisene om livsverket. Jeg står og ser på ett av kameraene han har brukt, og får øye på ham idet jeg snur meg. Stødig og rolig rekker han fram en hånd. I den andre holder han en stokk. Det første som slår meg når jeg møter den aldrende Jan Troell er den roen han utstråler. Dette er en mann som har vandret langt, men som er til stede der han kommer.

[ «Du trenger heller ikke å lese mye i Breiviks trøblete biografi før du innser at den er full av veikryss som kunne ledet ham vekk fra Grubbegata den sommerfredagen» ]

Anledningen for utstillingen er at Jan Troell fyller 90 år. Og han har ingen planer om å bli henvist til historiebøkene før han må. Til det har han for mange planer. Jeg har fått en avtale med ham gjennom den norske skuespilleren Eva von Hanno, som er blant Troells venner. Hun har spilt i flere av hans filmer – som «Hamsun» og «Ingeniør Andrées luftferd» – og kan se tilbake på et samboerskap med filmkunstneren.

[ Jan Troell om Torgny Segerstedt og arbeidet med «Dom over død mann» ]

Jan Troell er en del av den generasjonen filmskapere som ble preget av den franske bølgens enorme gjennomslagskraft på sekstitallet. Dette tiåret endret mye av den politiske og kulturelle samtalen i de vestlige samfunnene. En ny og yngre generasjon filmskapere vokste fram. Respekten for etablerte tradisjoner var på hell, det skulle arbeides etter nye kvalitetsstandarder. Enkle lavbudsjettproduksjoner ble snakket fram som et alternativ til de store studioenes masseproduksjon. Regissøren som kunstnerisk leder ble framhevet som et nytt ideal. Dessuten betydde det nye TV-mediet mye da det kom til Sverige i 1956.

– Særlig François Truffaut har vært en viktig inspirator. Men jeg er ikke en del av den franske bølgens måte å lage film på selv. Jeg vil ikke høre hjemme ett bestemt sted, sier han i dag.

Bergman var en beundrer

Ingmar Bergman og Jan Troell var samtidige regissører i denne omveltende perioden. Bergman var en uttalt beundrer av Troell. I Gunnar Bergdahls dokumentar «Bergmans röst» (1997) legger ikke den da feterte filmkunstneren fingrene imellom: «Jan Troell är för mig ett alldeles äkta, stort lysande geni. Han ger sig fan på någonting och han bryr sig inte om det är publikt eller inte … Han är en oerhört märkvärdig, fullkomligt originell och djupt inspirerande regissör.»

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

Vi ser at Bergman hadde oppdaget hvordan Troell arbeidet med motstanden; han brydde seg ikke om den. Eller, som jeg kommer tilbake til, han håndterte den. De to er ellers blitt sammenlignet på en interessant måte. Bergman er blitt karakterisert som en vertikal filmskaper, Troell som en horisontal. Det vertikale ligger i forbindelsen mellom Gud og mennesket. Mens det horisontale er «på bakkenivå», i det mellommenneskelige.

– Du har tidligere sagt at du i bunn og grunn er en sky person. Men du har altså valgt et yrke der du eksponerer deg for all verden?

– Ja, men man kan jo være en ekshibisjonist, ler Troell.

– Er det slik at du først og fremst hatt behov for å fortelle?

– Det er ulikt hva som setter i gang hele prosessen. Det kan være et bilde. Slik var da jeg bestemte meg for å lage «Så vit som en snö», sier han om filmen han lagde i 2001 – om Elsa Andersson, den første kvinnelige flygeren i Sverige.

– En god venn viste meg et bilde av henne. Det var noe i hennes blikk som satte det i gang, det uttrykte noe fjernt. Hun var ikke riktig til stede. Man kunne forvente at hun var stolt. Det var en liten gåte som gjorde at jeg ville lete tilbake i hennes karakter for å forstå det hun ble. Et annet utgangspunkt var fotografen Maria Larsson, som var kusinen til min kones far. Min kone samlet materiale om Maria, og det ble utgangspunktet til filmen «Maria Larssons evige øyeblikk».

[ Evnen til å leve seg inn i yttergrensene gjorde Max von Sydow til den største nordiske skuespilleren gjennom alle tider ]

Først fotograf

Fotografiet og bildet som enkeltelement har også alltid vært Troells medium. Han er kjent som nettopp en bildeorientert filmkunstner.

– Du har laget spillefilm om Maria Larsson, en kvinne som fotograferer, og en dokumentar om billedhuggeren Axel Ebbe. De representerer begge kunstarter med fikserte bilder, mens du arbeider med bevegelige bilder?

– Jo, jeg startet som stillbildefotograf, og det synes vel i de fleste filmene. Men det er noe med bevegelse som er så fascinerende. Jeg kan ikke avstå fra å filme et løv som beveger seg i vinden selv om det er en klisjé. Og jeg har gjort det så mange ganger.

I boka «Swedish Film: An Introduction and a Reader» skriver Madeliene Lilja og Johann Nilsson at Troell « … alltid har sett på bildet som viktigere enn fortellingen. Eller rettere sagt at fortellingen blir skapt gjennom kamerabevegelser og klippingens assosiative bildeoverganger (…) Troell er kjent for sine poetiske bilder, for sin energiske nærbildefortelling, og for å ettertrykkelig vise hva som sees og føles».

Nettopp klippingen er en av de funksjonene Troell liker å gjøre selv. Mye moderne film er basert på et høyt tempo, med en fortelling drevet fram av tette klipp og en rask narrativ struktur.

– Din filmatiske stil er annerledes?

– Jeg har ofte fått høre at jeg er så langsom, at det er behov for et høyere tempo. Men jeg synes det begrepet er så misvisende. For meg handler ikke om hvor fort man bytter bilder, eller klipper. Det som er viktig er tilstedeværelse. At publikum er tilstedeværende og føler med.

Det er nettopp ønsket om denne medfølende kontrakten med et publikum som danner mye av Troells forbindelse til de han lager sine filmer for. Da må også temaet engasjere, gjerne gjennom synlig forbindelse mellom fiksjon og reelle hendelser.

– Jeg liker å ha en såkalt ekte historie å bygge på. De fleste av filmene har en slags base av den sorten, når jeg tenker etter. Eller et litterært grunnlag, som «Her har du ditt liv» som bygger på Eyvind Johnsons romanserie, som igjen bygger på hans liv, sier han om sier han om filmdebuten fra 1966.

– En filmskaper er jo også en teknologiutøver? Kan teknologien komme i veien?

– Ja. Det kan kanskje bli for lett. Vi har mye utstyr i vår tid, faktisk i overflod. Og overflod er ikke det beste for et kunstnerisk arbeid. En skulptør sa en gang at det var bedre å arbeide i tre enn i leire fordi det ga mer motstand. Med leire har man ikke nok motstand i selve mediet.

[ Ari Kaurismäki: – Jeg har fortsatt rock ’n’ roll i blodet! ]

Ullmanns favoritt

Liv Ullmann har tidligere fortalt at hun oppfatter Troell som en ballettdanser på filmsettet der han svinser rundt med sitt håndholdte kamera. Et viktig element i hans metode da hun arbeidet med ham, var at han skapte den rette atmosfæren for skuespillerne slik at de kunne skape sine karakterer og karakterenes miljø. Ullmann sa nylig at hennes beste opplevelser som skuespiller har vært de to filmene hun gjorde med Jan Troell.

Vi må tilbake til fortellingene om dem som skiller seg ut, som tar drastiske valg, som står imot.

– Du har filmet mennesker på utsiden av samfunnet, de som bryter med normene. «Il Capitano» (1991) om en morder og hans kjæreste. «Ingeniør Andrées luftferd» (1982) er mannen med de store drømmene og «Utvandrerne» er de som tok et oppbrudd med samfunnet.

– Det kan være, men slik har jeg ikke tenkt, at jeg skulle lage en film om det. Jeg har begynt i den andre enden.

– Så det blir opp til meg å lage min versjon av fortellingen når jeg ser filmen? Synes du det er i orden?

– Ja, absolutt. Hver og en skal få lov til å lage sin versjon.

[ En grusomt god film som tar oss til hjertet av det verste terrorangrepet på norsk jord: Ungdommens ]

«Il Capitano» handler virkelig om mennesker på utsiden av samfunnet. Om det unge småkriminelle paret som begikk trippeldrap for å slippe unna et sykkeltyveri i Nord-Sverige sommeren 1988. De ble jaget gjennom Sverige, Finland og Danmark, og saken var den sommerens store mediesak i vårt naboland. Saken om «Åmselemorden» fikk et foreløpig punktum med at det unge paret ble arrestert i Odense i Danmark etter én uke på flukt.

– Du setter søkelys på disse unge menneskene som var det årets store hatobjekt. Hvorfor laget du denne filmen?

– Det begynte med at jeg ble så fascinert av det jeg leste om de to ungdommene som ble jaget av politiet og hele tiden hadde med seg kaniner i bilen. Den kombinasjonen var omtrent som Elsa Anderssons blikk. Noe som vekker nysgjerrighet.

– Du opplevde mye motstand under arbeidet med denne filmen. Både før du laget den og mens den var i produksjon?

– Ja, når hendelsene handlet om vold var folk redde for at jeg skulle bruke dette av kommersielle grunner. Jeg var liksom dømt på forhånd. Jeg skulle aldri ha sagt noe om filmen før jeg laget den. Det vekket mye aversjon.

Kunne ikke filmet 22. juli

Troell forteller om et teltmøte i Åmsele der han forklarte for lokalbefolkningen at han ikke ville lage en sensasjonsfilm, slik flere fryktet. Stemningen var hatsk. I et skriv som Troell sendte ut i denne perioden, som kan leses i utstillingen om ham, skriver han: «Filmplanerna har sitt ursprung i ett starkt behov av att söka efter orsakerna till det meningslöse våldet – att studera det samhället och de uppvekstförhållanden som är dess grogrund.»

Han garanterte videre at han verken ville rekonstruere selve hendelsen, vise fram mordofrene eller la Åmsele utgjøre en bakgrunn til tragedien. Den diskusjonen ligner den vi har hatt i Norge om 22. juli-terroren: Kan man lage film om den? Og kan man gjøre det bare noen få år etter hendelsene?

– Ja, det vet jeg, jeg kjenner Erik Poppe. Jeg har ikke sett hans film, men jeg har den hjemme. Jeg forstår at han har gjort det på en helt annen måte enn man vanligvis gjør. Jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på den måten. Nei, jeg skulle nok ikke kunne klare det.

Erik Poppe holder for tiden på med en nyinnspilling av «Utvandrerne». Og han har Liv Ullmann på laget, som moren til Kristina – karakteren Ullmann spilte for femti år siden. Premiere er planlagt til tidlig i 2022.

– Det blir en annen film, med et annet manus og en annen regissør. Jeg håper den blir sett, sier Troell.

[ Liv Ullmann: - Ingmar Bergman ga meg trygghet ]

Vil lage mer film

Jan Troell er ikke en regissør som ser tilbake og kun lever på det han har gjort. Han vil lage mer film. Gjennom de siste årene har han arbeidet spesielt med to prosjekter. Men han har støtt på vanskeligheter med å skaffe midler for å lage filmene.

– I seks år har jeg gått og håpet på å gjøre en ny langfilm, og lagt ned mye arbeid i det. I tre år håpet jeg å få lage en film om den finske kunstneren Helene Schjerfbeck. Vi fikk vår søknad behandlet av den ene konsulenten etter den andre på Filminstituttet. Den første var veldig positiv, så sluttet han. Den andre var veldig negativ, så sluttet hun. Og den tredje var positiv igjen, så sluttet han. Så vi fikk aldri ordnet med pengene i den perioden.

Han forteller at datteren Yohanna Troell har skrevet et manus til denne filmen og at de har arbeidet sammen med å utvikle det. I mellomtiden har et finsk selskap startet å spille inn en film om Schjerfbeck, så nå blir det nok ikke noe av far og datter Troells film.

Den andre ideen bygger på Niklas Rådströms roman «Gästen» (2010). Den forteller om det andre, og siste, møtet mellom HC Andersen og Charles Dickens. Andersen satte Dickens høyt og besøkte ham sommeren 1857. Besøket skulle ikke forløpe helt slik de hadde sett for seg. Andersen ble i fem uker, og både Dickens og familien pustet lettet ut da han reiste. Den danske dikteren skal ikke ha vært så lett å ha i huset.

– Vi har manus ferdig og har ventet i tre år. Det synes så unødvendig. Dersom vi må vente lenge kan jeg få problemer med å klare det fysisk. Men Yohanna og jeg jobber tett sammen og vi har bestemt at det er en film av oss begge. Jeg har stor tro på hennes begavelse. Hun bør kunne ta over det hvis det blir nødvendig. Vi har jobbet sammen på et par filmer tidligere også.

[ Hun spilte i seks av Ingmar Bergmans filmer, men gjorde også Jon Fosses dramatikk kjent for et større publikum ]

Inspirert av John Huston

Som en inspirasjon nevner Troell John Hustons aller siste film «The Dead» som han laget sammen med sønnen Tony (manus) og datteren Anjelica (hovedrolle). Hustons helse var sviktende, han regisserte fra rullestolen med oksygenapparatet ved siden av seg. Han rakk akkurat ikke å oppleve premieren i september 1987.

Før Troell kjører hjem til den aldrende katten Anders (14), forteller han historien om hvordan bilder en gang betydde noe for en film han laget – på en helt annen måte enn ellers. I 1957 var skolelæreren Jan Troell en amatør som laget film med elevene sine på Sorgenfriskolan i Malmö som skuespillere. En gang sendte han inn et manus til en konkurranse arrangert av Filmavdelningen i Sveriges Radio. Han vant ikke, men ble på denne måten lagt merke til av lederen av Filmavdelningen, Lennart Ehrenborg. Filmen hadde han allerede laget, den het «De falska», eller «hvi suckar det tungt uti kvarnen». Manuset ble illustrert av bilder fra den ferdige filmen. Ehrenborg må ha satt et lite kryss i margen ved siden av Troells navn.

Året etter laget Troell sin første film for svensk TV, «Stad» (1958). Regissøren var i gang. Uten å bry seg spesielt mye om motstand.

Jan Troells spillefilmer i utvalg:

Her har du ditt liv (1966)

Ole dole doff (1968) (Gullbjørnen i Berlin)

Utvandrerne (1971) (Troell ble Oscarnominert for beste film og beste manus, Liv Ullmann for beste skuespiller)

Nybyggerne (1972)

Zandy´s Bride (1974)

Bang! (1977)

Hurricane (1979)

Ingeniør Andrées luftferd (1982)

Sagolandet (1988)

Il Capitano (1991) (Sølvbjørnen, filmfestivalen i Berlin)

Hamsun (1996)

Så vit som en snö (2001)

Nävarande (2003)

Maria Larssons evige øyeblikk (2008)

Dom over død mann (2012)