Film

«Hitman’s Wife’s Bodyguard»: Skranglete actionkomedie

Med unntak av en forrykt Salma Hayek føles det som om alle går på rutine i «Hitman’s Wife’s Bodyguard».

3

DRAMA

«Hitman’s Wife’s Bodyguard»

Regi: Patrick Hughes

USA/England - 2021

Denne makelige, selvtilfredse og småmorsomme oppfølgeren sliter med å matche første film. «The Hitman’s Bodyguard» (2017) burde i utgangspunktet ikke være så skrekkelig vanskelig å leve opp til: en slapstickvoldsom actionkomedie i nittitallmodus, som surfet på den giftige antikjemien mellom Ryan Reynolds og Samuel L. Jackson. Den prøvde å etterlikne de vittige kompis-actionkomediene Shane Black gjorde til et varemerke, men minnet mer om de skranglete filmene som ramlet ut fra Luc Bessons EuropaCorp-samlebånd på begynnelsen av 2000-tallet. «Hitman’s Wife’s Bodyguard» skiller seg mest ut takket være årets mest ugrasiøse tittel, som er så klønete at jeg mistenker det var et bevisst valg.

Den sosiopatiske slapstickhumoren skrus opp enda flere hakk denne gangen, og den neurotiske elite-livvakten Michael Bryce (Ryan Reynolds) er i eksistensiell krisemodus etter hendelsene i første film. Han er suspendert fra livvakt-lauget, går i terapi og er hjemsøkt av tilbakevendende mareritt om leiemorderen Darius Kincaid (Samuel L. Jackson). Psykologen er så drittlei av å høre på den selvopptatte gnålingen at hun sender Bryce til pasifistisk terapiferie på Capri, der han vier tiden til å lese selvhjelp-boken «The Secret» ved vannkanten og spille inn inspirerende mobilsvarmeldinger til sitt fremtidige jeg.

«Hitman’s Wife’s Bodyguard» med Samuel L. Jackson, Salma Hayek og Ryan Reynolds. Bak Frank Grillo.

Men allerede første feriedag blir Bryce dratt skrikende tilbake i aktiv tjeneste av Darius’ temperamentsfulle kinaputt-kone Sonia (Salma Hayek). Mafiaen har bortført Darius, og hun trenger hjelp fra Bryce til å redde ham. Under aksjonen klarer de å drepe informanten til Interpol-agenten Bobby O’Neill (Frank Grillo), som tvinger alle tre til å stille opp som medhjelpere for å få fatt i superskurken Aristotle Papdopolous (Antonio Banderas). En gresk shipping-milliardær med planer om å lamme Europas infrastruktur med en serie hacker-terrorangrep, som hevn for at EU har innført økonomiske sanksjoner mot Hellas. Men ikke bry deg om det. Hele poenget her er å geleide Reynolds, Jackson og Hayek trygt gjennom pittoreske turistattraksjoner i Europa, mens de deltar i uinspirerte actionscener og slenger spydigheter til hverandre.

Regissør Patrick Hughes er tilbake, og ser ut til å fryde seg over å kunne utsette Ryan Reynolds for alle tenkelige lidelser og ydmykelser. Han blir skutt, nesten druknet, påkjørt gjentatte ganger, banket opp, torturert, ruset på litium og fratatt siste rest av verdighet.

Filmen utforsker også roten til Bryces neuroser, hans Gelato-relaterte barndomstraumer og introduserer farsfiguren han har levd i skyggen av hele livet (med et inspirert gjestespill av en kjenning jeg ikke bør avsløre her). Det taler til Ryan Reynolds’ fordel at han nekter å spille på sympatien vår, og bevisst gjør Bryce til en såpass patetisk skikkelse at vi aldri får dårlig samvittighet over å flire av lidelsene hans. Det spriter dessuten opp kjemien at Salma Hayek har en såpass fremtredende rolle denne gangen; mens hun entusiastisk lirer av seg grisete kraftgloser som kunne fått Sam Jackson til å rødme (jeg har stor sans for gullkornet: «I’m gonna put on my strap-on and fuck your dreams until they become your nightmares!»). Hayek står for de mest forrykte øyeblikkene i filmen, inklusive et skrullete sluttpoeng som antyder at en eventuell tredje film vil dra enda lengre inn i tøyseland.

Samuel L. Jackson i «Hitman’s Wife’s Bodyguard».

Forgjengeren hadde et forholdsvis gjennomarbeidet manus som tronet høyt på «blacklist»-oversikten, mens «Hitman’s Wife’s Bodyguard» er skrevet av to nykomlinger (brødrene Brandon og Philip Murphy) uten tidligere filmerfaring. Slagplanen var trolig at skuespillerne uansett ville improvisere frem morsomhetene på egen hånd, så det var ingen vits i å legge mye flid i skrivearbeidet. Man merker i alle fall Ryan Reynolds’ klissete fingeravtrykk over hele filmen, med alt det innebærer av passiv-aggressive sarkasmer, selvironiske meta-morsomheter, popkulturelle referanser, snikreklame for hans «Aviator Gin»-spritmerke og ironisk bruk av popmusikk (inklusive Tina Turners «The Best», Rebecca Blacks «Friday» og Ace of Bace-klassikeren «The Sign»).

En del øyeblikk er ganske morsomme for oss som allerede liker fyren, men humoren føles stølere denne gangen. Det kan virke som om Reynolds brukte opp mesteparten av kruttet sitt på å lage ambisiøse YouTube-reklamevideoer for alle selskapene han har eierinteresser i, og ikke hadde overskudd til å virkelig gjøre en innsats i filmen. Det er en påfallende forskjell på de kreative replikkene han improviserte frem i «Deadpool»-filmene, og de halvhjertede vittighetene han kommer med her. Jeg er tilbøyelig til å sette pris på at «Hitman’s Wife’s Bodyguard» benytter sin strenge «R»-aldersgrense til fulle, med ramsalt språkbruk, blodige skuddvekslinger og en lystig skuldertrekkattityde til masseødeleggelser.


Nyeste fra Dagsavisen.no: