«Babyteeth» oser av sjarm og energi

5

DRAMA

«Babyteeth»

Regi: Shannon Murphy

Australia, 2019

«Den gutten har problemer», roper moren etter sin 16-årige datter. «Det har jeg også» er det kontante svaret. Og i dette ligger hele essensen til den australske filmen «Babyteeth», i spørsmålet om hva som er verst, at datteren din har en livstruende kreftsykdom eller at hun blir kjæreste med byens største slamp av en hjemløs narkolanger?

Regissør Shannon Murphy har skapt en klok, original og intravenøst sjarmerende film som på papiret kan virke som en klassisk ungdomshistorie om en tenåring som er dødssyk av kreft, men som opplever at det finnes impulser som gjør livet verdt å ikke bare leve, men også feire. Med utgangspunkt i Rita Kalnejais’ teaterdrama har Murphy fanget en helt usedvanlig energi og en erkjennelse av hvordan forelskelse og kjærlighet gjør at en person kan leve livet som om man ikke har noen verdens ting å tape. Minna i filmen, nydelig spilt av Eliza Scanlen, er et par år eldre enn 14-åringen i den opprinnelige teaterteksten, men det gjør ikke selve historien mindre intens, og den gjør også filmens infernopregete kjærlighetsforhold legitimt.

Minna er langt borte i egne tanker i den første eksplosive scenen der den 23 år gamle Moses (Toby Wallace) kommer inn i livet hennes, som et personifisert ildrødt fareflagg der han bommer penger for å ha råd til en natts seng på et herberge for hjemløse. Han livnærer seg på å selge dop, stjele til dop og selv stappe i seg det han kommer over, men han er også en sjarmerende faen som spiser hjertet til datteren rett foran øynene på de mildt lamslåtte foreldrene Anna (Essie Davis) og Henry (Ben Mendehlson).

[ «Han» ser ut til å være skapt for å starte en samtale (+) ]

De er en kulturell og akademisk familie, hvor Milla blant annet er en lovende fiolinist som tar timer hos en merittert nabo som har sin andel emosjonell bagasje. Anna og Henry er tett sammenknyttet, men går gjennom tunge prøvelser, ikke minst knyttet til datterens sykdom og hvordan det påvirker dem individuelt og som en enhet. Anna døyver angsten med piller, Henry som er psykiater har et mer sammensatt reaksjonsmønster, men begge innser motstrebende at Moses har en innvirkning på datteren som får fram et lys i henne de ikke har sett på lang tid. Og det til tross for at han i en av filmens nøkkelscener forsøker å robbe huset for piller og medisiner og truer moren med en kjøttgaffel.

I en annen scene, selve navet i filmen, danser Milla livsbejaende til Sudan Archives rytmiske perle av en låt, «Come Me Way», som fra et helt annet sted og fra et ganske annet perspektiv feirer nettopp dansen, musikken og livet. Her løfter den afrikanske låten tilværelsen opp til et nytt nivå samtidig som musikkvalget blir ett av mange eksempler på hvordan billedutsnitt, stemningsbilder og kryssreferanser gjør filmen til et sammensatt teppe av sømløst glidende overganger og etapper. Her er musikken viktig, enten det er klassisk Mozart eller fine valg av uvanlige poplåter, alt satt opp mot en mørkere klangbunn.

[ Ungdommens råskap analyseres av to fjortenårige mobbeoffer i denne vonde, men gode, boka (+) ]

Australske Shannon Murphy langfilmdebuterer med denne filmen etter å ha regissert for TV-formatet (blant annet episoder av «Killing Eve» og miniserien «On The Ropes»). Her bekrefter hun et talent som i likhet med filmens hovedperson nærmest kutter alle bånd til det jordnære og stilsikkert lar seg styre av impulser, følelser og livsnytende fråtsing i det emosjonelle og det humoristiske, det siste selvsagt svart og fullt av vidd. Kontrollen hun har over materialet, med manus skrevet av Kalnejais selv, gjør at filmen fint balanserer energi med mer inngående og tristessebetonte blikk på individ og omgivelser. Med lett hånd og Eliza Scanlans blikk og uttrykksfulle ansikt løfter Shannon fram de voldsomme kreftene som herjer Minna, så vel de som spores av forelskelsen som de som sykdommen uvilkårlig påvirker.

Moses innser sin rolle som en frekkhetens nådegave til Milla, full av omsorg, oppmuntring og kjærlighet, men heller ikke uten den ustyrlige rastløsheten og hensynsløsheten som kan ri en misbruker. Det blir Minna, i stadig nye parykker og tilstander, som fester grepet både rundt sin forståelsen av situasjonen hun er i, og de rundt henne som slites i stykker av det som måtte komme. Moses inkludert. Eliza Scanlen har imponert tidligere, i blant annet Greta Gerwigs «Little Women» der hun spilte Beth, og mot Amy Adams i dramaserien «Sharp Objects». Innsatsen hennes i «Babyteeth», som et skjørt kraftsentrum som definerer sin egen skjebne, har gitt henne en rekke priser. Samspillet med Toby Wallace er melankolsk eksplosivt, mens veteranene Ben Mendelshon og Essie Davis løfter det hele med et reflektert nærvær. Alt dette gir filmen overraskende vendinger og bidrar til «Babyteeth»s sammensatte dybde.

[ «Luca» er like sjarmerende som et italiensk sommerparadis (+) ]

Historien i «Babyteeth» handler vel så mye om foreldrene som, om Minna og Moses og deres glødende forhold. Kaoset som oppstår som en sentrifuge i midten av det hele utgjør et troverdig bilde av en familie som splintres av det verst tenkelige i en av livets mest sårbare faser. Men mest av alt er det en film om feiringen av kjærligheten, sett gjennom det smertefulle og et livsmot bortenfor alt og alle.