Film

«The Courier»: Kjølig om den kalde krigen

Denne spionthrilleren forteller litt av en historie; om hvordan to middelaldrende, anonyme menn på hver sin side av kloden risikerte livet for å forhindre tredje verdenskrig.

4

DRAMA

«The Courier»

Regi: Dominic Cooke

Eng./USA - 2020

At «The Courier» dessuten er en sann historie gjør alt sammen enda mer fascinerende, selv om måten den fortelles på sannelig kunne ha vært litt mer dynamisk. Håndverksmessig iscenesatt av teaterregissøren Dominic Cooke, som i flere år drev Royal Court Theatre i Londons West End – der han blant annet regisserte to stykker (samt Shakespeare-miniserien «The Hollow Crown») med hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch. Det er jevnt over lite å utsette på talentene som er involvert i «The Courier», som kunne ha fungert perfekt i en «double bill» sammen med Steven Spielbergs «Bridge of Spies» (2015). Den typen trygg pappafilm som oser britisk kvalitet og gammelmodig nostalgi. På begynnelsen av sekstitallet er USA og Russland i besittelse av nok atomvåpen til å utslette hele menneskeheten, og frykten for tredje verdenskrig er en håndfast del av hverdagen. Oberst Oleg Penkovsky (Merab Ninidze) er dypt urolig over at Den kalde krigen kan nå frysepunktet.

En dekorert krigshelt og høyt aktet medlem av den politiske eliten i kommunistpartiet, som frykter at Nikita Khrusjtsjov vil provosere USA inn i en væpnet konflikt. Som president John F. Kennedy sier i en tale rundt denne tiden: «alt som trengs for at ondskapen skal lykkes er at gode mennesker ikke gjør noe». Så Penkovsky bestemmer seg for å gjøre noe. Han overtaler to turister til å overlevere hemmelig korrespondanse til den amerikanske ambassaden i Moskva, vel vitende om konsekvensene hvis dette «landssviket» vil bli oppdaget.

Saken havner i fanget til (den fiktive) CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan), som er vingeklippet og uten ressurser etter at byråets fremste russiske informant (Pyotr Semyonovich Popov) har blitt avslørt og henrettet. Hun tar turen over til London, og foreslår et samarbeid med MI6-byråsjefen Dickie Franks (Angus Wright). De trenger noen til å ta den innledende kontakten med oberst Penkovsky, og finne ut hva han egentlig kan fortelle. Fortrinnsvis noen helt utenfor systemet, som ikke vil vekke KGBs mistanke. Valget faller på Greville Wynne (Benedict Cumberbatch), som ingen vil kunne forveksle med en sofistikert superspion. En anonym, middelaldrende ingeniør som har det perfekte yrket for et oppdrag som dette: han reiser rundt for å selge britisk industri til statsbyråkrater i østblokkland.

Wynne er helt på hjemmebane mens han rutinert forhandler frem salgsavtaler på golfbanen, og sikrer seg lukrative signaturer under spritmarinerte forretningsmiddager. Veldig på bortebane når det gjelder spionasje. Wynne påtar seg oppdraget med en bra blanding av forfjamselse, stiv overleppe og patriotisk entusiasme, mer enn litt smigret av at etterretningstjenesten vil rekruttere ham for en så viktig oppgave. Han flyr til Moskva for å møte Penkovsky, som insisterer på at Wynne blir hans faste kontaktperson for å overlevere hemmeligstemplet materiale. Wynne må holde sin nye status som spion hemmelig for kona Sheila (Jessie Buckley), som mistenker at ektemannen har innledet et hemmelig forhold.

Benedict Cumberbatch i «The Courier».

Hun har ikke helt feil. Det er et snev av romantikk i forholdet som utvikler seg mellom Wynne og Penkovsky. De møtes i mørke bakgater og hotellrom. Spiser middag og drar på Moskvaballetten sammen. Utvikler en intimitet smidd av hemmeligheter og delt dobbeltliv. Det økende presset gjør Wynne mer oppfarende på hjemmefronten, og hans fiksering på å bli i bedre fysisk form underbygger bare konas økende mistanker om utenomekteskapelig snusk. Mens Cubakrisen ulmer opp blir informasjonen fra Penkovsky stadig mer essensiell for å bevare verdensfreden, og Wynne plasserer seg selv i stadig større fare. Det som under den første timen gir inntrykk av å være en god, gammeldags spionfilm forvandles til noe dystrere, mer alvorstynget og uventet (i alle fall uventet for oss som ikke kjenner de virkelige hendelsene i detalj). Cumberbatch gjør en fysisk forvandling av Christian Bale-kaliber her, men georgiske Merab Ninidze (her hjemme mest kjent fra «Jupiters Måne»), får til enda mer med mindre metodeskuespillfakter.

Filmen holder seg forholdsvis tett til faktiske hendelser, rent bortsett fra at virkelighetens Greville Wynne var en mer komplisert personlighet. En alkoholisert mytoman som diktet opp en rekke fargerike røverhistorier om seg selv, og på eldre dager skrev to selvbiografier som var bemerkelsesverdige fulle av faktafeil. «The Courier» er langt mer sober og troverdig, noe som samtidig betyr at vi har sett mye av dette før. Kjederøykende menn som smugfotograferer hemmeligstemplede dokumenter med bittesmå spionkameraer; grensevakter med ladde gevær som skuler mistenksomt på menn med svette panner, utstudert høflige KGB-agenter som stiller uskyldige spørsmål med iskalde øyne, og menn med hatt som utveksler brune konvolutter mens de blir observert av andre menn med hatter.

«The Courier» skiller seg litt ut ved å fokusere på alminnelige mennesker som blir fanget i det storpolitiske nettet, og den høye prisen de betaler for å følge samvittigheten – mens eliten fortsetter maktspillet uten represalier. At skuespillerne er av så høyt kaliber gjør det mye lettere å overse at historien føles såpass velkjent, sann eller ikke.

Mer fra Dagsavisen