«A Quiet Place 2» er høyspenning på lavt volum

5

GRØSSER

«A Quiet Place 2»

Regi: John Krasinski

USA - 2021

«A Quiet Place» (2018) var en oppriktig vellaget, nervepirrende grøsser som sanket filmpriser, kritikerros og allmenn entusiasme. En av de store styrkene med «A Quiet Place» var at den ikke fortalte oss mer enn strengt tatt nødvendig: verden er invadert av blinde monstre som navigerer via hørsel, tiltrekkes av den minste lyd og går til angrep så fort de hører tegn til liv - mens en amerikansk kjernefamilie prøver å overleve ved å være musestille. That’s it. En tett, intim og minimalistisk «survival horror»-historie nesten fri for dialog, som egentlig ikke trengte noen fortsettelse. Så da sier det seg selv at Paramount-studioet nå prøver å utvide dette til et «filmatisk univers». De planlegges allerede en tredje film, pluss en uavhengig avlegger som skal regisseres av Jeff Nichols («Mud», «Take Shelter»). En dyktig filmskaper, men allikevel. Skeptisk.

Heldigvis er «The Office»-kompisen John Krasinski tilbake som regissør, produsent og manusforfatter for «A Quiet Place 2» (pluss gjesteskuespiller, selv om rollefiguren hans mistet livet i forrige film). Han holder seg til det han fikser best: å melke hver eneste dråpe spenning ut av konseptet, mens hans iscenesetter velorkestrerte scener som holder oss i helspenn. Med fokus på visuell historiefortelling fremfor dialog, og sterke opplevelser fremfor overforklaringer.

[ Regissør Guro Bruusgaard skildrer hovedpersonene i «Han» med mye empati, innsikt og forståelse (+) ]

Denne oppfølgeren har et litt større format, høyere budsjett og flere monstre, men Krasinski skjønner hvorfor den første filmen fungerte så bra og fortsetter i samme «show, don’t tell»-spor. Mesteparten av kruttet brukes opp under den innledende prologen, en rent ut mesterlig sekvens som tar oss med tilbake til monster-apokalypsens første dag. En døsig forsommerdag i småbyen Millbrook, der lokalmiljøet har benket seg for å se lilleputtlaget spille baseball da en ildkule åpenbarer seg på himmelen for å varsle verdens ende.

Innen de fleste har rukket å kjøre bekymret hjemover går beistene til angrep, og flerrer opp skrikende folk i alle retninger. Familien Abbott tilhører de få heldige som klarer å flykte i relativ sikkerhet, mens mesteparten av menneskeheten blir systematisk utryddet. Abbott-familiens superkraft er den hørselshemmede datteren Regan (Millicent Simmonds), som sørger for at de kan kommunisere lydløst på tegnspråk. Jeg hadde gladelig sett en hel film som fulgte de første timene av denne invasjonen i realtid, men snart hopper «A Quiet Place 2» frem til rett etter at forrige film sluttet.

Evelyn Abbott (Emily Blunt) mistet ektemannen Lee (John Krasinski), men har født deres sønn. Det mest ufordelaktige man kan ha i en post-apokalypse der den minste lyd kan bety en sikker død? Trolig en nyfødt baby som når som helst kan begynne å gråte, skrike og tiltrekke seg rasende sinnamonstre. Evelyn plasserer babyen sin i en bærekoffert med oksygenmaske, og begir seg ut for å finne et trygt gjemmested sammen med ungene. De søker tilflukt i et nedlagt stålverk i upstate New York, men på veien klarer den tenårige sønnen Marcus (Noah Jupe) å tråkke rett i en bjørnefelle som en jævla klossmajor. De reddes i siste liten av familievennen Emmett (Cillian Murphy), som har funnet et skjulested inni en smelteovn langt under bakken.

[ En djevelsk underholdende Cruella ]

Siden sist har Emmett blitt en traumatisert skygge av seg selv, som har mistet kona, barna og troen på hele menneskeheten. I mellomtiden har tenårige Regan plukket opp et radiosignal som ustanselig spiller Bobby Darin-klassikeren «Beyond the Sea», tilsynelatende fra en radiostasjon plassert på en isolert øy en todagers spasertur unna. Så hun sniker seg ut for å se etter tegn til liv, og muligens gi dem nyttig info om hvordan disse beistene kan overvinnes.

I forgjengeren oppdaget Abbott-familien at udyrene ikke er uovervinnelige; de tåler ikke høyfrekvenslyder og kan avlives med et velrettet skudd i skolten når de er sårbare. Mens første film holdt dem i skyggene nesten frem til slutten er monstrene mye mer synlige denne gangen, og de er oppriktig uhyggelige, veldesignede skapninger.

[ Carey Mulligan er en hevnende engel med svarte vinger i «Promising Young Woman» (+) ]

Millicent Simmonds (som i likhet med rollefiguren er hørselshemmet) spiller en betydelig større rolle nå, og det at familien er spredt rundt på kartet gir John Krasinski muligheten til å kryssklippe mellom dem for å øke spenningspresset. At han fortsatt insisterer på å spille inn alt på god, gammeldags 35mm understreker at dette er designet som en kino-opplevelse; så at pressevisningen var på IMAX-kinoen til Odeon satte selvsagt en ekstra piff på stemningen. På de aller fleste felt er dette fullt på høyde med forgjengeren, og i likhet med den kommer slutten fortere enn vi er forberedt på. Men denne gangen er det klart at alt leder videre til neste film. Det er vanskelig å påstå at historien beveger seg mer fremover enn en jevn episode av «The Walking Dead», men at Krasinski fortsatt nekter å overforklare mytologien føles som en stor styrke. Vi er i trygge hender her, gjennom en veldig utrygg verden.