Anmeldelse «Voyagers»: Fluenes herre i verdensrommet

3

DRAMA

«Voyagers»

Regi: Neil Burger

USA/Tsj./Ro./Eng. 2021

Dette er den andre filmen om romfart på kort tid, men Netflix-premieren «Stowaway» plugget seg litt bedre inn i vår nye hverdag i isolasjon. Det er vanskeligere å klure ut akkurat hva «Voyagers» ønsker å utforske, hinsides hva som kan skje hvis man stuer en bøling hormonelle ungdommer sammen på et romskip i verdensrommet. Sjeldent noe bra. Så ja, «Fluenes herre» i space. Lå gå at aldersgruppen på disse ungdommene er noen år eldre enn i William Golding-romanen (og portretteres av skuespillere som er enda eldre). De er dessuten jevnt kjønnsfordelt, og betydelig kåtere. Konseptet er omtrent det samme: du kan ikke stole på det moralske konseptet til ungdommer, og flokkmentalitet forvandler alle til rovdyr.

Og ja igjen; dette er omtrent samme utgangspunkt som i Claire Denis stusselige «arthouse in space»-mageplask «High Life» (2018), bare gjenfortalt som en mer konvensjonell Hollywood-produksjon med ungdomsvennlig aldersgrense og lavere ambisjonsnivå. I likhet med så mange moderne sci-fi-filmer er utgangspunktet at vi har ødelagt jordens økobalanse, og må sende en ekspedisjon til en fremmed planet for å sikre menneskehetens fremtid. Den gode nyheten at et fullgodt alternativ til jorden blir oppdaget i år 2063. Den dårlige nyheten? At det vil ta 86 år å reise dit.

[ Disse 20 Oscar-filmene kan du strømme hjemme hos deg selv ]

Hvordan kan man overtale en gruppe astronauter til å delta i en farefull romferd, vel vitende om at de all vil dø innen de kommer frem til den nye planeten? Løsningen er å klone en gruppe prøverørsbarn som blir trent fra fødselen av i isolasjon, slik at de ikke vil savne livet på jorden. Deres eneste mål er å reise opp i verdensrommet, og i årenes løp ale frem de neste generasjonene som vil bosette seg på den nye planeten. Astrofysikeren Richard Alling (en sympatisk Colin Farrell) har ansvaret for dette prosjektet, og når tiden kommer har han ikke hjerte til å sende disse ungene ut i universet på egen hånd. Han blir med dem på reisen; en tålmodig farsfigur, lærer og kaptein som ofrer hele livet sitt for å gi de tretti småastronautene et godt grunnlag, moralsk kompass og ansvarsfølelse.

Ti år ut i romferden har de vokst opp til å bli en samling unaturlig veloppdragne tenåringer i tjueårene. Sedate, føyelige, pliktoppfyllende og temmelig robotiske. Den naturlige lederfiguren Christopher (Tye Sheridan) oppdager at næringsdrikken «blå» de får servert daglig inneholder legemidler som demper aggresjoner, humørsvingninger, sanseopplevelser og sexlyst. Noen av ungdommene bestemmer seg for å ikke drikke «blå» mer, og får en lynrask oppvåkning, mens hormonene bobler opp og introduserer dem for nye følelser. Kaos oppstår etter at disse ungdommene etterlates til sine egne drifter, uten krav eller disiplin. Men ikke mer kaos enn den lave «PG13»-aldersgrensen tillater.

[ Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen ]

Det største problemet blir den Patrick Bateman-aktige sosiopaten Zac (britiske Fionn Whitehead, fra «Dunkirk»), som fort får smaken på dominans, makt, vold, trusler og uønsket seksuell oppmerksomhet. Han sikter begjærlig inn medisinstudenten Sela (Lily-Rose Depp, datteren til Johnny), som allerede har et godt øye til rivalen Christopher. Zac gir oss samtidig et bra innføringskurs både i hvordan totalitære ledere og religioner skapes i et vakuum, mens han deler mannskapet inn i to krigende faksjoner. Den ene tror fullt og helt at skipet har blitt invadert av et «The Thing»-romvesen som kan infisere enhver av dem. Den andre fraksjonen er temmelig sikre på at Zac bare har diktet opp alt sammen for å kuppe makten om bord. Det er bare et tidsspørsmål før en av disse grupperingene oppdager et skjult lagerrom full av høyteknologiske kampvåpen. Plottet følger «Fluenes herre» høvelig tett, med noen elementer tatt fra Louis Lowrys ungdomsroman «Den utvalgte» (som ble filmatisert under originaltittelen «The Giver» i 2014).

At alt utspiller seg på et futuristisk romskip tilfører et snev av klaustrofobi, og sikkert en mer overkommelig budsjettkalkyle. Problemet er allikevel ikke at historien føles så velkjent, eller at vi har sett såpass mange versjoner av den før – men at regissør/manusforfatter Neil Burger («Limitless», «Divergent») ikke gjør noe særlig nytt eller interessant ut av alt dette. «Voyagers» er kompetent iscenesatt, tilstrekkelig underholdende og leker seg med noen interessante temaer, men tar konsekvent de mest åpenbare og lettvinte løsningene. Burger avslutter filmen med et action-klimaks som er høvelig livlig så lenge det varer, men ikke akkurat etterlater et sterkt eller langvarig inntrykk. En mer oppfinnsom og eventyrlysten film kunne ha gjort så mye mer ut av dette utgangspunktet, fremfor å bare runde alt av på den mest forutsigbare og fantasiløse måten.

[ Anmeldelse av «Pørni»: TV-vårens sjarmbombe ]