Film

Aktiv dødshjelp i passiv nyinnspilling

Den amerikanske nyinnspillingen «Blackbird» slippes nå på kino i Norge. Tros en stjernerekke foran kamera når den ikke opp til Bille Augusts original «Stille hjerte».

3

DRAMA

«Blackbird»

Regi: Roger Michell

USA/Eng. 2019

Hei, har du lyst til å se en betydelige dårligere utgave av det danske dramaet «Stille hjerte»? Da burde være midt i blinken. Bille Augusts «Stille hjerte» gikk på norske kinoer tilbake i 2015, og er fortsatt lett tilgjengelig for strømming. En gripende historie om å ta farvel med sine nærmeste, og retten til å velge når man skal slippe taket etter å ha blitt rammet av uhelbredelig dødssykdom. Ikke i utgangspunktet et kjempefestlig tema, men Bille August taklet det med mye empati, hjertevarme og nyanserte skuespillerprestasjoner. Nå har «Notting Hill»-regissøren Roger Michell gjenskapt filmen for amerikanere som ikke liker å lese undertekster, med et ensemble av dyktige skuespillere som strever med å mane opp like sterke følelser. Manusforfatter Christian Torpe har bearbeidet sitt eget manus litt for amerikanske forhold, men historien er uforandret.

Matriarken Lily (Susan Sarandon) og ektemannen Paul (Sam Neill) har invitert familien til deres smakfullt innredede sommerhus i The Hamptons, for en siste helg sammen før hun ender livet sitt. Lily har planlagt sin død i god tid; hun lider av en nervesykdom som gradvis vil gjøre henne til en fange i egen kropp. Fremfor å bli seigpint i hjel med slanger i alle retninger foretrekker Lily å gulpe ned en cocktail med medikamenter, og sovne fredelig inn i sin egen seng på en verdig måte.

Kate Winslet og Susan Sarandon i «Blackbird», en nyinnspilling av dramaet «Stille hjerte».

Familien er helt innforstått med Lilys valg, men nå som tiden er inne er alt litt vanskeligere å akseptere. Paul prøver å holde den stoiske fasaden oppe, og sniker seg bort til drivhuset sitt for å gråte litt i smug når alt glipper. Den overspente datteren Jennifer (Kate Winslet) ankommer tidlig sammen med sin knusktørre ektemann Michael (Rainn Wilson) og deres tenårige sønn Jonathan (Anson Boon). Jennifer har for anledningen kjøpt en matchende salt- og pepperbøsse til moren, som et stusselig symbol på hvor dårlig utrustet hun er til å takle denne situasjonen. Gratulerer med at du skal dø, her er en presang du aldri vil få brukt for.

Lilys bestevenninne Liz (Lindsay Duncan) er på plass, og snart kommer den belastede yngstedatteren Anna (Mia Wasikowska) sammen med jentekjæresten Chris (Bex Taylor-Klaus).

Jennifer takler lillesøsterens nærvær med dårlig undertrykket passiv-aggressivitet, urolig for at Anna vil gjøre noe utagerende for å rette oppmerksomheten mot seg selv igjen. Hun ser ut til å ha arvet sine kontrollfrik-tendenser fra mamma Lily, som har regissert sine siste timer mer av hensyn til sitt eget ettermæle enn barna sine. Hun bestemmer at de skal feire julaften på forskudd, spise en god middag og åpne presanger, før de avslutter helgen med en døsig søndag. Familien småprater anstrengt om kryssord og været, mens de gjør sitt ytterste for å late som om alt er normalt. Men det selvfølgelig ingenting normalt med dette. Anna planlegger å ringe politiets nødtelefon så fort mamma svelger medikamentene, og gammel søskenrivalisering bobler til overflaten.

Bex Taylor-Klaus og Mia Wasikowska i Blackbird.

Susan Sarandon takler denne rollen omtrent som de fleste andre hun har hatt de siste årene: som en frilynt, småfrekk og sarkastisk gammel friker med null tålmodighet for tomme høflighetsfraser. Hun gir den forknytte eldstedatteren en brannbilrød vibrator, oppfordrer barnebarnet til å bruke opp arven sin på strippere og kokain – og overtale hele familien til å røyke en joint sammen. Det er en rolleprestasjon (og for så vidt en film) som har en eim av makelig latskap over seg, muligens fordi Sarandon allerede har spilt en variasjon av den før: i dødssykdom-dramaet «Stepmom» (1998). Men for all del, dette kunne ha vært mye verre; rollen var opprinnelig tiltenkt Diane Keaton. Urk. Kate Winslet er tilsvarende uinspirert; særlig i forhold til Paprika Steen, som hadde denne rollen i «Stille hjerte». Hun klarte å vrenge ut noen sårbare nyanser og skarpe observasjoner som jevnt over er helt fraværende i «Blackbird».

Regissør Roger Michell kommer aldri under huden på rollefigurene, og makter ikke å gi denne nyinnspillingen et formål utover å gjenfortelle historien på en mindre engasjerende måte. Det hjelper heller ikke nevneverdig at han filmer det meste i statiske oversiktsbilder som bare får dette til å minne enda mer om et teaterstykke. «Blackbird» er et mer konturløs, mindre gripende og dårligere definert drama enn «Stille hjerte», som toner ned familiekonfliktene og får alt til å virke mer syntetisk. For amerikanere som ikke fikser undertekster har dette kanskje en verdi, men for oss som fortsatt kan se den overlegne originalen har «Blackbird» fint lite å tilby.

Mer fra Dagsavisen