4
DRAMA
«Resistance»
Regi: Jonathan Jakubowicz
Eng./Fr./USA/Ty. 2020
WW2-dramaene er i vinden, og denne samproduksjonen tar for seg en krigsinnsatsen til en folkegruppe som en grådig underrepresentert i filmhistorien: mimeartistene. For å være ærlig er det vel fint få av oss som med hånden på hjertet kan påstå at vi setter kjempestor pris på mimekunsten, som selv på sitt aller ypperste aldri blir noe særlig mer enn irriterende og er mest for spesielt interesserte. Den fremste og mest feirede mimeartisten i verdenshistorien var naturligvis fransk: Marcel Marceau. Frem til sin død i 2007 var han en legendarisk skikkelse som opptrådde verden rundt, i en karriere som spant over seksti år. Mindre kjent er hans fortid i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, og hans heltemodige innsats som tenårig mimeartist i Strasbourg.
Nazistene gikk aktivt inn for å utrydde barn av «farlige grupperinger» som del av deres plan for å «rense den ariske rasen», og i løpet av krigen myrdet de 1.5 millioner barn. Marceau reddet egenhendig livet til hundrevis, og jobbet med jødiske motstandsfolk som skjermet flere tusen barn. «Resistance» bygger angivelig på mye research, og ble utviklet med hjelp fra Marceaus nevø Georges Loinger (som har en sentral rolle i filmen, spilt av den ungarske «Son of Saul»-kjenningen Geza Röhrig).
[ Denne filmen endrer oppfatningen om det norske holocaust (+) ]
Så det stemmer for eksempel at Marcel Marceau (Jesse Eisenberg) mot slutten av krigen jobbet som liaisonoffiser for selveste General Patton (et kjapt gjestespill fra Ed Harris). Patton introduserer denne «utrolige» historien under en tale i Nuremberg rett etter krigens slutt, før vi hopper tilbake til Strasbourg året før den starter. I 1938 opptrer den jødiske slaktersønnen Marcel Marceau som Chaplin-inspirert mimeartist, på en liten kabaretscene foran et veldig likegyldig publikum. En forståelig reaksjon, for han er en temmelig lusen mimeartist (i alle fall sånn som Eisenberg portretterer ham, og relativt som det måtte være).
Marceau er en selvsentrert, sarkastisk særing som lever for kunsten, men fetteren Georges (Geza Röhrig) overtaler ham til å ta vare på en busslast med foreldreløse, jødiske barn fraktet i sikkerhet fra Tyskland. En av dem er Elsbeth («Game of Thrones»-kinaputten Bella Ramsey), som var vitne til at foreldrene ble myrdet av nazistene under Krystallnatten i München. Marcel stiller mest opp fordi han er betatt av speiderlederen Emma (Clemence Poesy), men blir gradvis mer engasjert - og får en fornemmelse av verdenskrigens fremtid i ansiktene til de sjokkskadede barna. Etter at Hitler invaderer Polen må hele befolkningen i grensebyen Strasbourg evakuere til Sør-Frankrike, mens Marcel blir mer aktiv i motstandsbevegelsen sammen med Georges, Emma og hennes søster Mila (Vica Kerkes).
[ Ha ga verden filmen Round Midnight ]
Det er åpent for diskusjon hvor tett filmen holder seg til virkelige hendelser, men jeg tipper: ikke så veldig. Det er i alle fall litt vanskelig å tro at den pasifistiske kunstnersjelen Marceau brant nazister levende med flammeslukerutstyr, og stadig havnet i klammeri med den notoriske Gestapo-sjefen Klaus «Slakteren fra Lyon» Barbie.
Matthias Schweighöfer gjør en fascinerende rolleprestasjon som Barbie, men ser ut til å befinne seg i en helt annen (og mye villere) film enn de andre skuespillerne. Han hadde sklidd bedre inn i Tarantinos «Inglourious Basterds»; en flirende psykopat som introduseres mens han denger i hjel en homofil mann med klubbe. Ellers forlyster Barbie seg med å henrette sirkusklovner i et nedlagt svømmebasseng, klimprer piano mens han skyter motstandsfolk i skolten – og i en scene flår lillesøsteren til en sentral bifigur levende foran henne. Sånt sklir litt ugrasiøst inn i et drama om en mild mimeartist som redder foreldreløse barn, men garanterer at dette unngår å bli en håpløst sentimental kombinasjon av «Livet er herlig» (1997) og «Jacob the Liar» (1999).
[ De beste seriene og filmene på Disney+ og Star ]
Jesse Eisenberg har utseendemessige likhetstrekk med Marcel Marceau, men befinner seg i feil aldersgruppe. I virkeligheten var Marceau i midten av tenårene når hendelsene i filmen utspilte seg, mens Eisenberg nærmer seg førti. Han virker dessuten ukomfortabel med scenene som krever at han gjentar høydepunkter fra Marceaus mimekarriere. Det er litt vrient å tro at de foreldreløse ungene blir helt fra seg av begeistring over Marceaus ablegøyeri, men heldigvis gjør «Resistance» seg ferdig med de verste mimestrekene i filmens innledning - og fokuserer deretter på å være et helt habilt krigsdrama, med en forholdsvis frisk vinkling.
Den polsk-venezuelanske regissøren/manusforfatteren Jonathan Jakubowicz («Hands of Stone») sliter litt med å modulere det rette toneleiet, men jeg tviler ikke på at han er drevet av et oppriktig engasjement. Han har lykkes bedre enn forventet med å unngå de fleste fallgruvene i en historie som dette, og selv i de øyeblikkene der troverdigheten glipper klarer han å beholde interessen vår.
