4
SKREKKFILM
«Andre siden»
Regi: Tord Danielsson & Oskar Mellander
Sverige, 2020
Denne svenske «rysaren» er ifølge pressematerialet «inspirert av virkelige hendelser». I så tilfelle temmelig fritt inspirert, siden dette er en god, gammeldags spøkelseshistorie - og sist jeg sjekket eksisterer ikke egentlig spøkelser i virkeligheten. Særlig ikke form-skiftende, edderkoppliknende, spastiske monster-spøkelser som bortfører barn. Men hva vet jeg, kanskje sånt er helt dagligdagse ting der borte i Sverge. Svenskene hadde ingen stor bølge med hjemmelagede skrekkfilmer utover på 2000-tallet, sånn som vi hadde en flyktig periode i Norge. Så vi bør kanskje unnskylde at «Andre siden» er såpass basic, for den er jevnt over et bedre håndverk enn de fleste grøsserne som er laget her hjemme.
Les også: Disse filmene gleder vi oss til i kinoåret 2021
Regiradarparet Tord Danielsson og Oskar Mellander har før dette skapt et par barnevennlige julekalenderserier for svensk TV, men dette er deres første spillefilm. De sikter inn den samme, snikende uhyggen som James Wan har gjort til sin spesialitet i «The Conjuring»- og «Insidious-seriene, med noen elementer inspirert av «The Babadook». Og selv om «Andre siden» aldri helt når de skremmende høydene er dette fortsatt en høvelig effektiv spøkelseshistorie.
Shirin (Dilan Gwyn) gleder seg til å flytte inn sammen med sine nye samboer Fredrik (Linus Wahlgren), og hans femårige sønn Lukas (Eddie Eriksson Dominguez). De har funnet et nyoppusset rekkehus i et borettslag utenfor byen, som er et perfekt sted å starte en ny familie. Vel, rent bortsett fra at det andre huset i denne tomannsboligen er forlatt, kondemnert og veldig illevarslende. De har knapt rukket å åpne de første flytteeskene da Fredrik får et jobbtilbud som krever at han overnatter i byen på ukedagene, så Shirin må være alene med hans sønn Lukas. En uhyggelig guttunge i utakt med omverdenen, som føler det er helt naturlig å si ting som «kommer du også til å dø, sånn som den forrige moren min?».
Les også: Filmanmeldelse «Ninjababy»: Regitalent innfrir med bittersøt komedie om voksesmerter og graviditet
Lucas’ mamma døde av kreft, så det er kanskje ikke så rart at han har trukket seg tilbake i en fantasiverden. Shirin føler seg litt ubekvem rundt den lille gutten, særlig etter at han begynner å leke gjemsel med en usynlig venn. Lucas hevder at en nabogutt stadig kommer på besøk for å leke, og blir veldig ilter når Shirin prøver å forklare at han bare innbiller seg ting. Heller ikke et godt tegn at kjellerlemmen som er knyttet til naboleiligheten er spikret igjen, eller at mødrene i nabolaget blir urolige i blikket så fort Shirin forteller at de har flyttet inn her. Shirin har vanskeligere for å rasjonalisere hvorfor hun hører bankelyder i veggene, og en barnestemme som hvisker «hjelp meg».
Lukas hevder at den usynlige lekevennen hans er livredd for «gubben» i huset ved siden av, som har stått tomt i flere år. Snart skjer betydelig skumlere ting, mens Shirin begynner å frykte at noen eller noe er ute etter å bortføre Lukas.
Les også: Filmanmeldelse «Outside The Wire»: Robo-Mackie sparker rumpe
Mens samboeren Fredrik begynner å frykte at Shirin skader sønnen hans. «Ande siden» er ikke opptatt av å skape uvisshet om hva som skjer her, siden vi på et tidlig tidspunkt ser at Lukas blir angrepet av en forvridd, demonisk skikkelse som kunne kommet rett fra en «The Conjuring»-avlegger. Vi får aldri vite tilstrekkelig nok om forhistorien til å skjønne akkurat hva som skjer her, rent bortsett fra at et truende spøkelse/monster/formskifter/eller noe sånt er ute etter å gjøre lille Lukas vondt.
At han er til forveksling lik Danny Torrance fra «The Shining – ondskapens hotell» er neppe en tilfeldighet, for de svenske regissørene har proppet filmen full av referanser til andre grøssere. Sånt får dette til å føles litt som en «best of»-kavalkade med velkjente skrekkelementer; noen triks fra «Paranormal Activity»-serien her, og noen nikk til den japanske «Ju-on: The Grudge»-serien der.
Les også: Anmeldelse «Lupin»: Sjarmerende mestertyv i Arsène Lupins fotspor
Men tingen er at «Andre siden» jevnlig er temmelig uhyggelig, og inneholder noen scener som faktisk fikk meg til å skvette i kinostolen under pressevisningen – så filmen fungerer i henhold til oppskriften. En polert produksjon med internasjonal tilsnitt, som får bra drahjelp et musikkspor fullt av kakofoniske skremmelyder (komponert av Jonas Wikstrand), et effektivt lydspor og en helt respektabel skuespillerprestasjon fra hovedrolleinnehaver Dilan Gwyn («Dracula Untold», «The Convent»). Neppe den typen film du vil huske lenge etter at den er over, men småskummel så lenge den varer.
Vises på kino der hvor kinoene holder åpent.