4
DRAMA
«Pieces of a Woman»
Regi: Kornel Mundruczo
USA/Ca./Ung. 2020
Netflix fortjener skryt for å satse deler av den dype pengebingen sin på smalere prosjekter som i utgangspunktet ikke er særlig kommersielle. Dette blytunge, Bergmanske samlivstragedien er det stikk motsatte av avslappende underholdning, og byr på en depressiv, kompleks beretning om de vidtspennende konsekvensene av å miste et barn under fødselen. Netflix kjøpte rettighetene til «Pieces of a Woman» etter verdenspremieren på Venezia-festivalen i fjor høst, der hovedrolleinnehaver Vanessa Kirby velfortjent fikk prisen som beste kvinnelige skuespiller.
Jeg vil bli veldig forbauset hvis hun ikke plukker opp en Oscar-nominasjon om et par måneder, nå som akademiet der endelig har dratt strømmefilmene inn i husvarmen. Dette er en gjennomført velspilt styrkeprøve basert på de opprivende opplevelsene til manusforfatter Kata Weber og hennes samboer: den ungerske arthouse-regissøren Kornel Mundruczo.
Les også: Filmanmeldelse «One Night In Miami»: Mesterlig møte mellom giganter
De har jobbet sammen i tjue år; på teaterscenen og med filmene «White Dog» (2013) og «Jupiters måne» (2017) – men «Pieces of a Woman» er deres første engelskspråklige film, samt den første som tar sitt utgangspunkt i deres egne liv. Dette er ikke en selvbiografi, men en personlig beretning om hvor overveldende vanskelig det kan være å fortsette livet etter en spontanabort.
Bare som en ekstra advarsel starter filmen med en 25 minutter lang, sammenhengende tagning av en hjemmefødsel i realtid, fra vannet går til tragedien er et faktum. Samboerne Martha (Vanessa Kirby) og Sean (Shia LaBeouf) venter sitt første barn, og er fulle av forventninger til deres nye rolle som foreldre. Ultralydbildene er rammet inn, og hengt på på veggen. Alle planene er klare.
Les også: Filmanmeldelse «Ninjababy»: Regitalent innfrir med bittersøt komedie om voksesmerter og graviditet
Før permisjonstiden steller kollegene på jobben i stand kontorfest med ballonger, «it’s a girl!»-dekorasjoner og babykake for høygravide Martha, mens konstruksjonsarbeideren Sean ser for seg at datteren vil bli den første til å krysse den metaforiske broen han bygger i hjembyen Boston. På kvelden riene starter er jordmoren deres opptatt med en annen fødsel, og innbytteren Eva (Molly Parker) kommer i siste liten. Hun gjør alt riktig, men ting går allikevel så veldig galt. Fødselen blir smertefull. Det som kommer etterpå er så mye vondere. Etter å ha mistet barnet prøver Martha og Sean å fortsette livet, men fremtiden har splintret. Nærheten forsvinner, konfliktene tårner seg opp. Du vet ikke hvem du egentlig er før du har mistet alt.
Marthas overbærende, småborgerlige, passiv-aggressive mor Elizabeth (Ellen Burstyn) anser tragedien som et personlig nederlag for datteren, og tar det som en selvfølge at hun knuser jordmoren Eva i et sivilt søksmål. Noen må jo betale for denne uretten. Presset gjør det bare enda vanskeligere for Martha å få avstand fra traumene, og bearbeide sorgen til noe mer konstruktivt. De takler denne livskrisen på hvert sitt vis: Martha ved å lukke alt inne, Sean ved å slippe alt ut – og selvmedisinerer med kokain etter over seks år som rusfri.
Les også: Anmeldelse «Sjel»: Ny Pixar-perle er en sjelfull hyllest til jazzen og livet
I motsetning til for eksempel Scarlett Johansson og Adam Driver i skillsmissedramaet «Marriage Story» tror jeg aldri helt på at Kirby og LaBeouf på noe tidspunkt kunne ha vært et velfungerende ektepar. Deres spillestiler er så totalt forskjellige, personlighetene så fundamentalt ukompatible. Shia LaBeouf retter sorgen utover i utagerende raserianfall og selvdestruktiv oppførsel, mens Vanessa Kirby retter sorgen dypt innover med iskaldt underspill - mens det retningsløse raseriet bobler under overflaten.
Hun utrykker eksplosive følelser med nesten umerkelige fakter, mens han vrenger ut all smerte foran kamera. Begge gjør en oppriktig imponerende innsats, men ser til tider ut til å befinne seg i vidt forskjellige filmer. Alle som har opplevd sine personlige tragedier vil allikevel finne mye å kjenne igjen her; velobserverte, små øyeblikk om hvordan en hendelse kan dytte en million ting ut av likevekt - og skape en ny virkelighet.
Les også: Disse filmene gleder vi oss til i kinoåret 2021
Man merker at «Pieces of a Woman» startet opp som et teaterstykke i to akter, før det ble utvidet til en spillefilm på over to timer (som forresten kan skilte med Martin Scorsese som utøvende produsent). Noen scener blir uvelkomne distraksjoner som drar oppmerksomheten bort fra det som virkelig betyr noe, og haler ut spilletiden i det som burde ha vært et mer fokusert samlivdrama. Etter den naturalistiske åpningen blir filmen gradvis mer melodramatisk, og kanskje ikke fullt så gripende som den burde være.
Filmen strømmes på Netflix nå.