Film

De beste filmene fra 2020

Dagsavisens filmanmeldere Espen Svenningsen Rambøl og Mode Steinkjer lister her opp filmåret 2020.

Dagsavisen anmelder

Filmåret 2020 har dels vært preget av stengte kinoer og filmer som aldri kom. Men blant filmene som fant veien til kinoer og strømmepremierer, finnes det flere perler. Her er Dagsavisens anmeldere med sine lister over årets beste filmer.

Espen Svenningsen Rambøl: 10 utvalgte filmer fra 2020

«Parasitt»

Sørkoreanske Bong Joon-ho er en skrekkelig effektiv historieforteller, som lager sykt underholdende filmer – men han fyller dem samtidig med så mye tungt tankegods at de bør ses flere ganger. Oscar-suksessen «Parasite» infiserer velstanden med en konstant uforutsigbar klassekamp-tragikomedie, som spenner over et så bredt spekter av sjangere at den er beint umulig å klassifisere. Vel, i alle fall som noe annet enn rent ut mesterlig.

Les også: «Parasite» varsler starten på en ny verdensorden innen filmbransjen

Artikkelen fortsetter under bildet.

Willem Dafoe og Robert Pattinson i selvpålagt isolasjon i «The Lighthouse» er ren forrykt djevelskap. Foto: UIP

Willem Dafoe Robert Pattinson foran fyret. Foto: UIP

«The Lighthouse»

Ingenting bra kan skje når to menn er fanget alene sammen i en gigantisk fallos. Dette ramsalte, monokromatiske fyrvokter-marerittet fanger oss i et flatfyll-delirium preget av fis, nebbete måker, truende havfruevaginaer, slim, seksuelle frustrasjoner, slagsmål og H.P. Lovecraft-tentakler. En kryptisk drømmereise som kaster oss ned på dypet, der de stygge skapningene skjuler seg. For maksimal effekt, se den i selskap med et stort glass terpentin blandet med honning.

Les også: Et ramsalt mareritt. Filmanmeldelse: «The Lighthouse»

«1917»

Dette kommer til å gå rett inn i historien som en av de store antikrigsfilmene, som kaster oss rett inn på vestfronten under «Den store krigen» som skulle ende alle kriger. En intens realtid-krigssimulator iscenesatt med ekstrem presisjon, og helt fantastisk kameraføring av mesteren Roger Deakins. Sam Mendes bygger videre på arbeidet til folk som Hitchcock, Kubrick og Joe Wright her, men har skapt en stor filmopplevelse som matcher dem alle sammen.

Les også: Anmeldernes favoritter fra teateråret 2020

«Mank»

David Fincher har skapt et smart, sylskarpt Hollywood-drama i grånyanser, som ikke bare utspiller seg på tretti- og førtitallet – men dessuten ser ut til å være laget da. «Mank» er i kjent stil rent ut mesterlig i sin detaljfokuserte perfeksjonisme, med et fantastisk jazz-soundtrack av Trent Reznor og Atticus Ross. Dette har vært et vanskelig brytningsår for kinofilmen, så det føles nærmest poetisk at mister Fincher har laget en av sine mest sofistikerte filmer for Netflix.

Les også: Filmanmeldelse: «Mank»: Hva du enn gjør, ikke se dette sjeldne mesterverket på mobilen

«Kunstneren og tyven»

Denne skildringen av vennskapet mellom kunstneren Barbora Kysilkova og hennes kriminelle muse Karl-Bertil Nordland er ren kunstterapi. Regissør Benjamin Ree kunne knapt ha fått ting til å klaffe bedre hvis han skrev «Kunstneren og tyven» som et fiktivt filmmanus, og hadde flaks med materialet han har klart å fange opp. Det er allikevel måten han bruker materialet som hever dette til toppsjiktet av dokumentarer. Filmer som dette gir meg troen tilbake på menneskeheten!

Les også: Filmanmeldelse: «New Order»: En visuell knyttneve av en tenkt revolusjon i Mexico

Artikkelen fortsetter under bildet.

Storfilmen «Tenet» lar vente på seg – og kan få premiere utenfor USA først. Det får ringvirkninger også for norsk kinobransje. Foto: SF Studios/Warner Bros

Foto: SF Studios

«Tenet»

Christopher Nolan serverer kryptisk mindfuckeri på høyt plan i en luksuriøs storproduksjon som krever størst mulig lerret. Dette er en filmatisk partikkelakselerator konstruert for å skape forundring. En slags Bond-film filtrert gjennom den kjølige fantasirikdommen til Nolan, og sentrifugert et par ganger gjennom en Hadron collider. Jeg aner fortsatt ikke hva i helvete som skjer her, men som frontalangrep på sentralnervesystemet fungerer «Tenet» helt utmerket.

Les også: Filmanmeldelse «Tenet»: Sprenger alle visuelle rammer

«The Painted Bird»

Hvis det finnes et Helvete må det være noe i nærheten av dette. Et inferno av ufattelige lidelser, som tegner et nådeløst portrett av hva krig gjør med menneskesinnet. Denne Holocaust-odysseen vil være i meste laget for de fleste, men er samtidig skapt med så mye empati og anstendighet. Jeg vil ikke miste respekten for noen som nekter å utsette seg for «The Painted Bird», men dem som våger seg ned i mørket vil finne en filmopplevelse som setter dype spor.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Saint Maud» er selvsikkert skrevet og regissert av den britiske debutanten Rose Glass. Foto: Selmer Media

Foto: Selmer Media

«Saint Maud»

En teologisk skrekkfilm, eller en psykologisk thriller om en mentalt syk kvinne som triller dypt ned i en religiøs psykose? Dette er sterke saker uansett hva du velger å tro på. Regidebutant Rose Glass bygger metodisk opp en stadig mer anspent stemning, og spenner buestrengen til den er på randen til å ryke. Det er øyeblikk her som provoserte fram ren gåsehud. De skumleste tingene skjuler seg jo aldri i de mørke skyggene. De skjuler seg langt inni oss selv.

Les også: Anmeldelse «Saint Maud»: Det er øyeblikk her som provoserer fram ren gåsehud

«Corpus Christi»

Denne polske prisvinneren er en befriende upretensiøs kraftpakke. Et livlig drama om moral, etiske veivalg og rollespill – som er mer opptatt av troen på mennesker enn religiøs overtro. Selv om filmen har sine humoristiske øyeblikk er dette et seriøst drama som utforsker komplekse temaer. Mens problemene tårner seg opp er det lett å mistenke at man vet hvor historien er på vei, men «Corpus Christi» unngår de enkle utveiene og ender med et skikkelig knyttneveslag.

Les også: Filmanmeldelse: «Corpus Christi»: Nåde, frelse og testikler

«Et glass til»

Thomas Vinterberg løfter glasset for alle middelaldrende menn som lider i stillhet. En melankolsk midtlivskrise-dramakomedie med en kraftprestasjon fra Mads Mikkelsen, som prøver ut Finn Skårderuds tese om at vi alle er født med for lav alkoholprosent i blodet. Et springbrett til å utforske eksistensiell tomhet, mannlig vennskap, dansk drikkekultur og om vi får et bedre liv av å være konstant brisen. Spoiler: det gjør vi, men alt med måte. Så skål, farvel og fuck off 2020!

Les også: Filmanmeldelse «Et glass til»: Skål!

Mode Steinkjer: 10 utvalgte filmer fra 2020

Artikkelen fortsetter under bildet.

Dokumentarfilmen «Selvportrett», og den anoreksisyke fotokunstneren Lene Marie Fossen, legger aldri skjul på hun selv hele tida har kontrollen på hvordan hun framstilles.
Foto: Norsk Filmdistribusjon

Lene Marie Fossen i filmen med og om seg selv. Foto: Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon

«Selvportrett»

Fotokunstneren Lene Marie Fossen døde som følge av alvorlig spiseforstyrrelse under arbeidet med denne dokumentarfilmen, som både er vakker og vanskelig. Skjønnhet gjennom smerte er ord hun selv gjentar flere ganger i filmen når hun forteller om sitt liv, sin kunst og et håp o livet som skal visne. En svært sterk og visuelt rå film om et liv og et kunstnerskap.

Les også: Et nærstudium av en sykdom. Filmanmeldelse: «Selvportrett»

«Parasitt»

Sørkoreanske Bong Joon-ho utvidet fanskaren fra festivalmiljøene til bortimot hele verden med denne filmen som fikk ordinær norsk kinopremiere tidlig i 2020, kort tid før den sensasjonelt vant Oscar for Beste film. «Parasitt» føyer seg inn i hans småskrudde univers av allmenne observasjoner, om to familier bokstavelig talt på skråplanet.

Les også: Anmeldelse «Memories of Murder»: Dette mesterlige mordmysteriet var det verdt å vente sytten år på

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Wolfwalkers» er en animasjonsfilm som spinner ut fra vennskapet mellom ulvejenta Mebh og Robyn som knytter mytiske bånd i    1600-tallets Irland. Foto: Cartoon Saloon/Arthaus

Foto: Arthaus

«Wolfwalkers»

Den eventyrlige «Wolfwalkers» tegner bokstavelig talt opp en mytisk, folkloristisk historie om vennskap og ulver, med så vel miljømessige som politiske undertoner. Regissør Tomm Moore har tatt for seg irsk historie og mytologi, om såkalte «wolfwalkers», skikkelser som verken er ulv eller mennesker og som lever i symbiose mellom begge verdenene. Med nydelig todimensjonal animasjon som formelig lukter håndtegning og kolorering, skapes en filmopplevelse som er rikholdig og dyptloddende.

Les også: Anmeldelse «Wolfwalkers»: Mesterlig dans med ulver

«Kunstneren og tyven»

At en norsk dokumentarfilm erobrer halve verden er ikke hverdagskost, men Benjamin Rees «Kunstneren og tyven» er blitt omfavnet av kritikere og publikum på en måte filmskapere uansett sjangre kan se lang etter. Historien om kunstneren Barbora Kysilkova som opprettet et vennskap med den en av to tyver som stjal maleriene hennes fra et galleri, er behandlet med varme, skarp iakttakelse og akkurat så mye tvetydighet at filmen både rører og maner til kritisk tenkning. Et usedvanlig fint sammensatt puslespill av et vennskapsportrett.

Les også: Norske «Kunstneren og tyven» vant gjev pris på filmfestival i London

«1917»

Storslagne krigsfilmer ender fort med å bli bare det, men denne filmen bevarer både «størrelsen» og tar oss med ned til dybden av krigens redsler for soldatene som erfarer den fra de utsatte frontlinjene. Ringreven Sam Mendes slipper heller ikke rammehistorien om to soldater som er villig til å ofre livet for andre i den grufulle skyttergravskrigen på fransk jord. Mesterlig foto og menneskelig innsikt gjør sitt til «1917» blir et historisk dokument over Den store krigen.

Les også: En mesterlig krigsodyssé. Filmanmeldelse: «1917»

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Netflix

«Ma Rainey's Black Bottom»

Basert på dramatikeren August Wilsons teaterstykker som tar for seg det tjuende århundrets Amerika sett fra et afrikanskamerikansk synspunkt. Regissør George C. Wolfe har tatt tak i en fiktiv innspillingsøkt i Chicago med blueslegenden Ma Rainey (Viola Davis) og hennes musikere, en fortelling om rasisme, undertrykkelse og nedarvet smerte i lys av slavefortid og folkeforflytninger. Dette ble skuespilleren Chadwick Bosemans siste filminnspilling. Stjernen fra «Black Panther» døde som kjent i 2020, bare 43 år gammel av kreft. I hovedrollen som musikeren Levee gir han ansikt til konsekvensene av den hvite rasismen og hvordan den preger et land og et folk, også innbyrdes. Som skuespiller danser han seg ned i en malstrøm av ambisjoner, sinne, sorg, hevnlyst og tvangstanker.

Les også: Filmanmeldelse «Ma Rainey’s Black Bottom»: Kan «Black Panther»-stjernen vinne Oscar?

Artikkelen fortsetter under bildet.

«For Sama» gir et unikt og personlig innblikk i krigen i Syria. Her filmens tittelperson som den tilegnes til av filmskaper og mor «Waad al-Kateab. Foto: Waad al-Kateab

Sama har fått sitt eget filmbrev. Foto: Europafilm

«For Sama»

Waad al-Kateabs og medregissør Edward Watts satte sammen «For Sama» ut fra over 500 timer med råopptak etter at hun og familien ble evakuert fra Syria. Den slår som en knyttneve fra først stund i form av filmopptak som ikke viker unna kvestelser, blod, gråt, dødsfrykt og død som følge av krigføringen og bombene som rammer blindt i den sønderskutte storbyen. al-Kateab former filmen som et kjærlighetsbrev til sin lille datter Sama, som en fortelling, en forklaring, en unnskyldning og en bekjennelse. Summen er en rystende innføring i Syria-krigen og dens følger, men også av håp og en ukuelig tiltro til det gode i mennesket.

Les: Filmanmeldelse «For Sama»: Et nært portrett av Aleppos sønderbombede hjerte

«Den største forbrytelsen»

Tilintetgjørelsen av de norske jødene under krigen er blitt en film for historiebøkene. Med individet i sentrum skildrer «Den største forbrytelsen» det norske holocaust med nøktern grusomhet. På lavmælt vis skildres skjebnen til familien Braude og hundrevis av andre norske jøder. Basert på Marte Michelets bok maner filmen fram ondskapen i all sin kliniske meningsløshet, fra de første flekkene av skygge i et trygt nabolag, til de nakne gamle kroppene jages ut i vinternatten mot gasskamrene i Auschwitz.

Les også: Den vergeløse: Harry ble sendt i døden

«Om det uendelige»

Den egenartede svenske filmskaperen Roy Anderssons «Om det uendelige» hadde norsk premiere idet kinolandet lukket i mars. Likevel står den igjen som et forunderlig høydepunkt i et år da alt var underlig. Han skaper vakre tablåer av grå hverdagspoesi og situasjoner som både er absurde og gjenkjennelige, med grå, slitne mennesker i litt for trange dresser og arbeidsfrakker som ser ut som de bærer all verdens byrder på sine skuldre. Likevel er det lys og optimisme i filmene hans, og «Om det uendelige» blir som en poetisk fjær av underfundige uttrykk og nære observasjoner, komponert som en serie episoder bundet sammen av en Scheherezade-lignende stemme.

Les også: Filmanmeldelse «Om det uendelige»: Svenske tilstander ifølge Roy Andersson

«Soul»

Det Disney-eide studioet Pixar har gitt oss noen av vår tids største animasjonsfilmer, og avslutter 2020 med sin første film noensinne med en afroamerikansk hovedrolle. Pete Docter og dramatiker Kemp Powers skaper stor underholdning med en dypere mening rundt selve livets største gåter når jazzpianisten Joe Gardner dør og må kjempe seg tilbake til livet og sitt livs spillejobb. Det er en hyllest til New Yorks gater, til jazzmiljøet, energien og mylderet. Og en abstrakt lek med andre dimensjoner og livet før fødselen.

Les også: Anmeldelse «Sjel»: Ny Pixar-perle er en sjelfull hyllest til jazzen og livet