Film

Anmeldelse «The Midnight Sky»: Midnattsmesse ved verdens ende

George Clooney gir det lille ekstra i sin første film på fire år, science fiction-dramaet «The Midnight Sky» produsert for Netflix.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«The Midnight Sky»

Regi: George Clooney

USA, 2020

De begynner å bli noen år siden vi sist hørte noe fra George Clooney, som ser ut til å ha viet tiden til familielivet, Nespresso-reklamer og å rulle rundt i Tequila-milliardene sine. Så han fortjener litt respekt for å gi det lille ekstra i sin første film på fire år. Et postapokalyptisk Netflix-drama (basert på Lily Brooks-Daltons roman «Good Morning, Midnight»), der regissør og produsent George Clooney tvang skuespilleren George Clooney til å stabbe rundt på Island under en snøstorm i førti minus, mens han frøs fast øyenlokkene sine og måtte legges inn på sykehus med bukspyttkjertelbetennelse. Clooney har beskrevet dramaet «Gravity» (2013) og overlevelsesthrilleren «The Revenant» (2015), to vidt forskjellige sjangere som ikke sklir helt sømløst inn i hverandre.

«The Midnight Sky» føles, i likhet med flere av filmene Clooney har regissert, som den kunne ha vært laget på syttitallet. Med et ettertenksomt tempo og haltende fortellerrytme som sikkert vil få en del rastløse romjulsseere til å melde seg helt ut. Dette får «Ad Astra» til å minne om «Mad Max: Fury Road», men med litt tålmodighet åpenbarer «The Midnight Sky» seg som en vellaget, melankolsk dommedagsthriller med Clooney i sin mest krevende rolle på mange år. Han er vitenskapsmannen Augustine Lofthouse, som har bestemt seg for å dø mutters alene på en forskningsstasjon i den nordlige polarsirkelen.

Året er 2049, alt har gått til helvete og menneskeheten er i ferd med å bli utryddet av radioaktiv stråling. Spiller uansett ingen rolle for Augustine: en julenisseskjeggete einstøing med triste øyne, som er i ferd med å dø av kreft. Han renser rutinemessig blodet i en dialysemaskin, gulper ned piller med whisky, kaster opp og venter på verdens ende. Men Augustine er ikke alene. Den stumme jentungen Iris (Caoilinn Springall) gjemte seg på et lagerrom da moren hennes forlot området under evakueringen. I mellomtiden er mannskapet på romskipet Aether på vei tilbake fra en ekspedisjon til Jupiter-månen K-23. Den høygravide astronauten Sully (Felicity Jones) er litt urolig over at all kontakt med jorden har vært brutt i flere uker, men ingen av dem aner at menneskeheten er så godt som utryddet. Augustine prøver uten hell å oppnå kontakt med Aether, men innser at han trenger en antenne med bedre signalstyrke for å nå romskipet. Den befinner seg flere dagsturer unna. Augustine må begi seg ut i det voldsomme uværet, med lille Iris, et gevær og en portabel dialysemaskin på ryggen.

Herfra forvandler filmen seg til en Jack London-aktig overlevelsesthriller, der George Clooney tilsynelatende gjør sitt beste for å pådra seg dobbeltsidig lungebetennelse. Clooney stripper bort absolutt all filmstjernesjarm og alle velbrukte skuespilletriks her, mens han portretterer en mann som har mistet alt håp – og gjør et siste forsøk på å gjenvinne det før lysene slukkes. Han er fortsatt en mer begavet skuespiller enn regissør, og sliter litt med å opprettholde et jevnt fortellertempo. Noen scener hales ut for lenge, andre får ikke nok tid. Han forteller ikke bare to separate historier (om stjerneskipet Aether, og Augustines kamp mot elementene), men hopper frem og tilbake i tid, lirker inn et miljøvernbudskap, introduserer flere overraskelser og prøver å nøste alt sammen til en velfungerende helhet. Ikke alt går knirkefritt, men «The Midnight Sky» er et beundringsverdig ambisiøst forsøk på å skape et seriøs sci-fi-drama med følelsesmessig tyngde.

«The Midnight Sky» strømmes på Netflix nå.