Film

Filmanmeldelse: «The Whistlers»: Eksentrisk sammensurium av snikmord, femme fatales og plystring

En rumensk «noir»-film med særpreg i bøtter og spann.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«The Whistlers»

Regi: Corneliu Porumboiu

Rom./Fr./Ty. 2019

Hva skjer når en rumensk nybølge-regissør kjent for knusktørre, kunstferdige samtidsdramaer prøver å lage en kommersiell krimfilm? Vel, «The Whistlers». En eksentrisk «neo noir» som har særpreg i bøtter og spann, men samtidig er litt for forankret i Corneliu Porumboius arthouse-stil til å vekke det helt store engasjementet. Gullpalmenominerte «The Whistlers» er dessuten en slags oppfølger; til Porumboius prisvinner «Politist, adjectiv» (2009) – som også dreide seg om den ekstremt stoiske politimannen Cristi Anghelache. Den filmen ble så vidt jeg vet ikke satt opp norske kinoer i sin tid, men man må heldigvis ikke ha sett forgjengeren for å skjønne hva som skjer i «The Whistlers».

Les også: Filmanmeldelse: «New Order»: En visuell knyttneve av en tenkt revolusjon i Mexico

Sant å si er filmen temmelig forvirrende uansett hva du måtte ha sett før. Særlig fordi historien ikke fortelles i kronologisk rekkefølge, men hopper frem og tilbake på tidslinjen mens de forskjellige rollefigurenes forhistorie rulles opp. Denne gangen vikles Cristi (Vlad Ivanov) inn i et sammensurium av korrupsjon, som involverer mye dobbeltspill, flere snikmord, en forførende femme fatale, to madrasser stappfulle av narkopenger og mye plystring.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

«The Whistlers» er fylt opp av korrupsjon, dobbeltspill, snikmord, femme fatales og mye annet. Foto: Another World

Foto: Another World

Inspektør Cristi tar imot bestikkelsespenger fra den lokale gangsteren Zsolt (Sabin Tambrea), i bytte mot tips om politiovervåkningen av madrasslageret han benytter til å hvitvaske og transportere narkopenger. En bra deal, helt til Zsolts blir arrestert. Snart havner inspektør Cristi under korrupsjonsmistanke av politisjefen Magda (Rodica Lazar), som rigger leiligheten hans med hemmelige overvåkningskameraer. På samme tid blir Cristi kontaktet av den gåtefulle skjønnheten Gilda (Catrinel Marlon), Zsolts elskerinne og samarbeidspartner. Hun trenger politiinspektørens hjelp for å få Zsolt ut av fengsel, og er villig til å ha sex med ham foran overvåkningskameraene for å forsikre at de ikke blir avslørt.

Les også: Film fra Sør-festivalen blir heldigital

Cristi tar noen ferieuker og drar til La Gomera på Kanariøyene, der mafiabossen Paco (Augusti Villaronga) skal sørge for at han lærer El Silbo. Et plystrespråk som gir dem muligheten til å kommunisere i alle hemmelig og i full offentlighet, uten at politiet er i stand til å overvåke hva de sier (vel, plystrer) til hverandre. Dette høres kanskje ut som et oppfinnsomt fantasifoster regissøren har diktet opp for filmen, men er faktisk et autentisk plystrespråk som ble benyttet av urbefolkningen på La Gomera i over to tusen år. Akkurat hvor Cristis lojalitet ligger, hvorfor han deltar i denne kompliserte planen og hva han egentlig føler om alt sammen er bare noen av mysteriene i «The Whistlers».

Den rumenske ringreven Vlad Ivanov (som har dukket opp i alt fra «4 måneder, 3 uker, 2 dager» til «Snowpiercer») gjør en så selvparodisk stoisk, bevisst flat skuespillerprestasjon at det ikke akkurat er lett å plukke opp signaler om hans indre sjelsliv - men det er lett å anta at den ensomme ulven bærer på noen godt skjulte følelser for «femme fatale»-skjønnheten Gilda.

Les også: Filmanmeldelse: «Mank»: Hva du enn gjør, ikke se dette sjeldne mesterverket på mobilen

At hun er døpt etter Rita Hayworhs ikoniske rollefigur fra film noir-klassikeren «Gilda» (1946) er bare en av veldig mange referanser Corneliu Porumboiu klarer å lirke inn i «The Whistlers» - som ellers dekker alt fra Hitchcocks «Psycho» og John Fords «The Searchers» til Orson Welles’ «The Lady from Shanghai» (også den med Hayworth, tilfeldigvis). At hele filmen dreier seg om plystring kan muligens tolkes som en lek med den ikoniske Lauren Bacall-replikken: «You just put your lips togehter and blow» fra «To Have and Have Not» (1944). Så du kunne sikkert ha skapt et filmnerdete trivia-spill ut av alle referansene her.

Porumboiu ser også ut til å signalisere at han akter å holde seg godt innenfor rammene av noir-sjangeren ved å stadig understreke at vi befinner oss i en filmverden her. Mafiabossen Paco spilles av den spanske kultregissøren Augusti Villaronga, på et tidspunkt avbrytes et mafiamøte av en amerikansk regissør som lurer på om han kan bruke varelageret deres som en innspillingsplass og alt ender med heftige skuddvekslinger i et nedlagt filmstudio.

«The Whistlers» inneholder nok eksentriske elementer, skruballer, voldsomheter og intriger til å holde interessen, men Corneliu Porumboiu insisterer på at alle de medvirkende underspiller rollene sine så flatt at de føles underutviklet, og bidrar til at det blir litt vrient å opparbeide seg det helt store engasjementet i hva som skjer med dem. Det er allikevel umulig å mislike en såpass særegen «film noir», som starter med Iggy Pops «The Passenger» og ender med neon-fyrverkeri i Singapores futuristiske Supertree Grove.