5
DRAMA
«New Order»
Regi: Michel Franco
Mexico, 2020
Filmskaperen Michel Franco skyr ingen midler når han maner fram sin dystopiske helvetesvisjon over en tenkt revolusjon i et Mexico lagt litt fram i tid. Før en rødkledd brud svinger seg i dansen i sitt eget bryllup skaper han urovekkende tablåer, raskt skiftende detaljerte stillbilder over en katastrofesituasjon. Først et abstrakt maleri, etterfulgt av en naken kvinne dekket i grønnmaling, et skarpt tegnet grønt tre mot en uklar bakgrunn, så gamle og syke som rives ut av sykehussengene sine når korridorene fylles med hardt sårede mennesker, tilsmurt i blod og grønnfarge. Frihetens farge er imidlertid lunefull i denne filmen om en revolusjon som på alle vis spiser sine egne barn.
Les også: Film fra Sør-festivalen blir heldigital. Disse filmene bør du se fra sofakroken
Michel Franco er en etter hvert betydelig filmskaper med hjemlandet Mexico som lerret. Med skarp iakttakelse har han skildret skjøre mellommenneskelige bånd og til dels klasseforskjellene gjennom filmer som «Chronic» og «April’s Daughter». I sammenhengen er «New Order» («Nuevos Order») en trykkoker der lokket sprenges av innenfra. Det store abstrakte maleriet som utgjør filmens åpningsbilde, og som skal dukke opp igjen senere i handlingen, er signert landsmannen Omar Rodriguez-Graham og har tittelen «Solo los muertos han visto el final de la guerra (Después de Tiepolo)». Oversatt betyr det «bare de døde har sett slutten på krigen», et ordtak hentet fra den spanske filosofen George Satayana. Både setningen i seg selv og kunstverkets tittel er treffende for en film der kaoset på ingen måte er over når publikum forlater handlingen. Rodriguez-Graham skaper med sine malerier en dialog mellom historien og nåtiden.
Akkurat dette maleriet, «malt etter Tiepolo», kan man se for seg er hans kaotiske fargeeksplosjon av en versjon over 1700-tallskunstneren Tiepolos gruoppvekkende malerier av krigshandlinger og voldtekter. Tiepolos motiv var forestillingen om den trojanske krig. Francos krigsvisjon er Mexicos egen, men også her kommer fienden innenfra.
Les også: Filmanmeldelse: «Mank»: Hva du enn gjør, ikke se dette sjeldne mesterverket på mobilen
Maleriet er datert 2019, og at Franco har gitt det en så tydelig plassering sier noe om det intuitive i prosjektet. Han griper et tema som presser seg fram i dagen i et land der flere regioner preges av ustabilitet, og på den måten skapes dialog både mellom fortida og dagens Mexico. Et tenkt bilde på hva som kan komme om man ikke lærer av fortidens feil. Nevnte Satayana er tross alt mer berømt for et annet sitat: «De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den».
Franco lar uansett kaos, krigsscenarioer, tortur og stygge, umenneskelige overgrep mot enkeltindividene sive inn i en handling der massene reiser seg mot en korrupt elite. Datteren i en rik familie skal gifte seg, men utenfor de høye og godt voktede portene som innrammer selskapet og det gedigne designerhjemmet, ulmer spenningen. Noen av gjestene ankommer med malingsflekker på klærne og oversprøytede bilder. Bruddstykker av samtaler og nyhetsbulletenger antyder opprøret, volden, skadeomfang og drepte. I en av flere små sidehistorier søker en av husets tidligere ansatte hjelp for sin operasjonstrengende kone. Hans bønn gjør at Marianne (Naian González Norvind), en brud som i motsetning til sitt kjølige og avstumpede vertskap har omsorg for sine medmennesker, forlater huset akkurat idet opprørere trenger seg inn.
Les også: Stjerneregissør slår til på Film fra Sør
Husets vakter og hushjelper velger raskt side i konflikten, og det hele eskalerer på et generelt samfunnsnivå da politi og militære som skal stanse opprøret ser sitt snitt til å skape en ny orden ut fra de revolusjonæres forsøk på å velte den gamle. Et håp om å knuse et forkastelig klassesystem skal bli erstattet med noe langt verre. Parallellene til voldelige strømninger så vel i Mexico som i andre land der karteller og korrupsjon har fått en framtredende rolle, er åpenbare. Den giftige grønnfargen infiserer alle og alt, selv grunnvannet.
For de døde er tar kanskje krigen slutt, men for de levende i denne historien er slaget om framtida knapt begynt. Frontene er ujevne. Bildet er langt fra sort hvitt når Franco kombinerer medynk for enkeltmennesket med massesuggesjonens og grådighetens brutalitet. Marianne blir en av få gjennomgangsfigurer etter hvert som sidene i denne historien snus. Volden tiltar, knapt noen er det de utgir seg for å være og den eskalerende uroen går over i det rent ut urovekkende på et helt annet nivå.
Les også: «Parasite» varsler starten på en ny verdensorden innen filmbransjen
«New Order» er en brutal film. Voldsutøvelsen er realistisk framstilt, mens den lammende frykten og desperasjonen står steilt mot kynismen til overgriperne og deres begjær etter altomfattende makt eller bare penger til seg og sine. Francos visuelle grep skaper slående kontraster mellom det vakre og kjærlige, og det frastøtende og sjokkerende. Noen av tablåene, særlig gatebildene dagen derpå, er i seg selv som detaljerte malerier fra renessansen. Det mest skremmende med «New Order» er hvor gjenkjennelig den er i måten den viser mekanismene i et sammenbrudd. Fargebruken er eminent, med grønt, rødt og rått som gjentakende drivende elementer inn i det overveldende og gjennomborende.
Dette blir også filmens utfordring, om ikke svakhet. Det er som om filmskaperen vil hamre inn det ubønnhørlige i lidelsene som rammer ikke bare den enkelte, men en nasjon som en legemliggjort helhet, og han fanges etter hvert i fascinasjonen av sin egen brutale, kyniske estetikk. Effekten er at heller ikke den som ser «New Order» så lett slipper ut av den.