Filmanmeldelse: «Mank»: Hva du enn gjør, ikke se dette sjeldne mesterverket på mobilen

6

DRAMA

«Mank»

Regi: David Fincher

USA, 2020

David Fincher har prøvd å få finansiert «Mank» helt siden han markerte seg som en av USAs fremste regissører. Manuset til «Mank» ble skrevet av hans far Jack Fincher, en journalist og forfatter som døde av kreft i 2003. Så dette har tatt sin tid. Netflix er trolig det eneste stedet på kloden David Fincher («Seven», «Fight Club», «The Social Network») ville fått muligheten til å lage en film som dette: et sylskarpt drama i grånyanser, som ikke bare utspiller seg på tretti- og førtitallet, men ser ut til å være laget da.

På overflaten dreier «Mank» seg om hvordan et av filmhistoriens store mesterverk ble skrevet, og kollisjonen mellom de kreative talentene som skapte «Citizen Kane».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Selmer Media

Les også: «Once Upon A Time... In Hollywood»: Den bittersøte slutten

Under overflaten er «Mank» mer opptatt av den skjøre symbiosen mellom kunst og kommers; hvordan storkorporasjoner styres av griske kakser som i sjeldne unntakstilfeller kan skape noe av verdi i jakten på rask profitt. Om hvordan makt og rikdom korrumperer alt, og hvor vanskelig det er å beholde et snev av integritet i en bransje som verdsetter middelmådighet mye høyere enn visjoner. Det er lett å se hvorfor alt dette har en instinktiv appell for Fincher; en perfeksjonist som kjemper iherdig for å beholde totalt kreativ kontroll, og er notorisk for å forlate filmprosjekter hvis han blir tvunget til å gå på akkord med integriteten.

Fincher har funnet en perfekt samarbeidspartner i Netflix (som har finansiert «House of Cards», «Love, Death & Robots» og «Mindhunter»), siden deres innblanding begrenser seg til å gi ham full kreativ frihet, og alburom til å gjøre hva faen han vil. Akkurat de samme forutsetningene «Citizen Kane» ble skapt under, som Fincher understreker i åpningsteksten.

Les også: «Roma»: Tro mot fantasiens beskyttende varme

Gullgutten Orson Welles (Tom Burke) sto helt fritt til å velge sine samarbeidspartnere da han i en alder av 25 år startet arbeidet med regidebuten «Citizen Kane» (1941), senere allment ansett som «verdens beste film». Som manusforfatter valgte han den tidligere journalisten, dramatikeren og kritikeren Herman J. Mankiewicz (Gary Oldman), «Mank» blant venner. Et betydelig talent som gjorde sitt levebrød som ukreditert manusforfatter for alt fra «It’s a Wonderful World» til «The Wizard of Oz» - men var ansett som en avdanket, upålitelig drukkenbolt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Selmer Media

Les også: Scener fra et splintret ekteskap

Like før arbeidet med «Citizen Kane» starter brekker Mank benet i en bilulykke, og blir plassert i et isolert gårdshus langt ute i Mojaveørkenen av Welles’ stramme assistent (og senere bitre rival) John Houseman (Sam Troughton). Håpet er at mangelen på distraksjoner, fyll og gambling vil tvinge Mank til å fokusere på arbeidet de neste seksti dagene, mens han sengeliggende dikterer manuset til sekretæren Rita Alexander (Lily Collins). Problemet er at Mank trenger sprit for å være kreativ, og at manuset ender opp med å bli et injurierende frontalangrep på en av Californias mektigste menn: avismagnaten William Randolph Hearst (Charles Dance), og hans unge elskerinne Marion Davies (Amanda Seyfried).

Tilbakeblikk til tidligere på trettitallet avslører at Mankiewicz kjenner dem begge godt, og var en del av den sosiale sirkelen som vanket rundt magnatens overdådige «Hearst Castle» i San Simeon. Mank fikk rollen som sarkastisk hoffnarr; en underholdende distraksjon som behaget Hearst med sitt skarpe vidd.

Les også: «Falling Down»-regissøren Joel Schumacher er død

Under den kyniske, spritmarinerte fasaden skjuler det seg imidlertid en desillusjonert idealist, som gradvis blir mer rystet over hvordan Hearst samarbeider med Hollywood-eliten for å knuse karrieren til den demokratiske guvernørkandidaten Upton Sinclair. En sosialistisk reformator, fremtidig Pulitzer-prisvinner og sin tids Bernie Sanders, som blir offer for en «fake news»-desinformasjonskampanje som føles desto mer påfallende i disse dager.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Selmer Media

Les også: Filmanmeldelse: «Oslo – København»: Nøkternt kammer-cruise fra Jan Vardøen

David Fincher er ikke akkurat noen bløthjertet nostalgiker, og i likhet med hovedpersonen har han et motsetningsfylt, kynisk forhold til hele filmbransjen – gullalder eller ikke. Men han er også full av beundring for kunstnerne som klarte å skape mesterverk under disse forholdene. Akkurat hvor mye av «Mank» som er kalde fakta er åpent for debatt, men Fincher har i kjent stil laget en film som er rent ut mesterlig i sin detaljfokuserte perfeksjonisme. Det burde ikke overraske noen at han har gått til ekstreme lengder for å forsikre at «Mank» ser ut som en tapt film fra førtitallet. Med et disete svart-hvitt-foto (av Erik Messerschmidt) knitrete mono-lydspor, pluss et helt fantastisk (og ekstremt utypisk) jazz-soundtrack av Trent Reznor og Atticus Ross. Utelukkende komponert med tidsriktige instrumenter, selvfølgelig, og spilt inn foran mikrofoner fra førtitallet.

Fincher drev i kjent stil skuespillerne fra vettet ved å filme scener mer enn hundre ganger på rad før han sa seg fornøyd, og spilte inn deler av «Mank» på location i det samme huset Herman J. Mankiewicz bodde i da ha skrev «Citizen Kane». Jeg vet ikke hvor mye Fincher har bearbeidet manuset, men dialogen er preget av den samme hyperintelligente maskingevær-replikkføringen som kjennetegnet Aaron Sorkins arbeid på «The Social Network».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Selmer Media

Dette er samtidig en kompleks film som krever en del av tilskueren, og nærmest tar det som en selvfølge at vi kjenner til detaljene rundt produksjonen av «Citizen Kane» - og forhistorien til folk som Louis B. Mayer (Arliss Howard) og Irving Thalberg (Ferdinand Kingsley). Noe som kan gjøre «Mank» i overkant diffus for dem som ikke er like opptatt av Hollywoods gullalder som oss filmnerder. Dette har vært et vanskelig brytningsår for kinofilmen, så det føles nærmest poetisk at David Fincher har laget en av sine sterkeste, mest sofistikerte filmer for Netflix.

«Mank» kan nå ses på utvalgte kinoer utenfor den Covid-nedstengte Oslogryta, og slippes på Netflix 4. desember. Hva du enn gjør, unngå for alt som er hellig å se dette sjeldne mesterverket på mobilen!

Citizen Kane slik filmen framsto på en av de opprinnelige plakatene. Foto: Wikipedia