Film

Filmanmeldelse: «Bestefar er en alien»: Bøttevis med spenningsmettet godvilje

«Bestefar er en alien» bygger opp til spenningsmettet og fantasieggende science fiction for barn.

Dagsavisen anmelder

3

BARNEFILM

«Bestefar er en alien»

Regi: Dražen Žarković, Marina Andree Škop

Kro/No. (m.fl.) – 2020

Denne pussige samproduksjonen av en kroatisk-norsk science fiction-barnefilm har absolutt sine øyeblikk av absurd sjarm, om enn noe ufrivillig til tider. Den er også tidvis original, med en patina som kunne gitt den kultstatus om hadde kommet på 1970-tallet som en del av bølgen av østeuropeisk barne-tv krydret med levende fantasi, overtydelig livsvisdom og hjemmesnekret roteloft-teknologi. I sentrum for det hele er Una, som er nært knyttet til bestefaren som slett ikke bare er den koselige raringen Una i utgangspunktet tror han er.

Les også: Premiere på «Tottori! Sommeren vi var alene»: – Er her de fineste folkene er

Filmens prolog gir en pekepinn på hva som er i emning når et utenomjordisk fartøy slynges mot jorden og smadrer huset til det som skal bli Unas mor og bestefar. Tre tiår senere, når Walkman-spillere og enkle Commodore 64-maskiner er blitt antikvariske, er huset bygd opp igjen og vi møter en vitebegjærlig og egenrådig Una (Lana Hranjec) som er nært knyttet til både moren og bestefaren – og til historien om hva som skjedde den gangen «meteoren» traff huset. Men Una kjenner ikke hele historien, og det er ikke før Nils Ole Oftebro som en bestefar med lysende alienøyne blir kidnappet av utenomjordiske vesener, og moren blir brått syk, at Una oppdager et skjult rom i kjelleren og møter Dodo, en intergalaktisk pilot-robot som forteller at de har 24 timer på seg til å redde bestefaren ut av romvesenenes tentakler. Hvis ikke blir han borte for alltid.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Nils Ole Oftebro som bestefar. Foto: Europafilm

Les også: Hver tredje har vært tilbake på kino

Dodo kan sies å være en fjern slektning av Wall-E, men atskillig mer «analog» i uttrykket og tilsvarende hjemmesnekret. Una og Dodo utvikler et i utgangspunktet skjørt vennskap av ren nødvendighet, som imidlertid skal styrkes gjennom en historie der en rekke hendelser setter oppdraget deres på prøve. I sammenhengen blir det en film om å ikke la seg kue av dem som hakker på alt som er annerledes og «rart», forsterket gjennom møter med mennesker og romvesener som ikke alltid føles like naturlig sydd inn i historien. Dodo er ikke snauere enn andre av sine fjerne slektninger innen science fiction-sjangeren, men smelter mer eller mindre betingelsesløst slik en E.T. også gjorde i sin tid.

Les også: – Nå ble jeg skikkelig, skikkelig glad

«Bestefar er en alien» har bøttevis med godvilje som fundament, men manuset har ett og annet svart hull som suger logikken ut av helheten, og at hele sju produksjonsland har vært involvert har åpenbart ført til kompromisser og nødløsninger. Disse har nok ført til at tilløpene til frodig galskap temmes før den utvikler seg i de retningene som kunne gitt filmen større uforutsigbarhet og dristighet. På andre nivåer er den imidlertid dristig så det holder med tanke på at det er barn som er målgruppen. Mennesker som dør og mørke scener med middelalderinspirert tortur er ikke hverdagskost i barnefilmer, enn så mildt det er framstilt. Men her ligger altså grunnen til at filmen er anbefalt for barn fra 9 år.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Una må finne bestefar. Foto: Europafilm

Les også: Filmanmeldelse av «Knerten og sjøormen»: Sommeridyll og skjær i sjøen

At manusforfatterne videre har fått det for seg at lange utlegninger om teknologiske finurligheter og påfølgende statisk dialog er en god idé når man henvender seg til barn først og fremst, er heller ikke helt heldig. Da skal vi ikke engang begynne på hvor usynkronisert den norske dubbingen blir i møte med blant annet kroatisk, og for den saks skyld norsk når leppesynkroniseringen herjer med Nils Ole Oftebro. Hans godslighet og sterke nærvær i kombinasjon med illusjonens kraft er imidlertid så betydelig at de fleste vil glemme dette underveis i filmen, og Oftebro framstår som filmens beste kort på skuespillersiden sammen med Lana Hranjec. Når forfølgelsesscenene starter og romvesener truer alt det Una kjenner og har kjært, fyller Hranjec henne med en selvstendighet og en mønstring av krefter som gir handlingsforløpet en gjennomgående spennende nerve – selv når logikken svikter og historien brister under henne.