Film

Filmanmeldelse «Bait»: Befriende upretensiøst

Denne filmen er som et klenodium fra en svunnen tid, og allerede utropt til en moderne kultfilm.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Bait»

Regi: Mark Jenkins

Eng. 2019

Månedens film på Cinemateket ligner sannelig ikke på noe annet vi har sett på kino de siste årene, men ligner en del på noe vi kunne ha sett for rundt sytti til nitti år siden. Et klenodium fra en svunnen tid, håndlaget av filmkunstneren Mark Jenkins – som har skrevet, regissert, redigert, komponert musikksporet og filmet hele «Bait» selv. Mesteparten av rollelista består av venner og familie.

Alt ble spilt inn i svart-hvitt på et gammelt, håndsveivet Bolex-kamera, og Jenkins har fremkalt 16mm-opptakene selv for å forsikre at de fikk akkurat den rette teksturen. Ifølge Jenkins hadde dette kameraet en egen vilje, som jevnlig forandret bildehastigheten og forårsaket særegne skader og skavanker på filmnegativen.

Dette har et snev av filmskoleprosjekt over seg, og jeg vil ikke protestere hvis noen hevder at «Bait» vil komme best til sin rett som en installasjon i et galleri for moderne kunst.

Les også: (+) «The Peanut Butter Falcon er en sympatisk, underholdende road movie-fabel»

Men for oss som ser mye film føles det friskt å se noe som til de grader skiller seg ut, og samtidig er befriende upretensiøst.

Jenkins filmet alt i sine hjemtrakter på Cornwall, der den pittoreske idyllen skjuler stor fattigdom og gamle inntektskilder har måttet vike til fordel for turismen. Vel, i alle fall sånn som verden var fram til i våres.

Formen er dessuten en essensiell del av innholdet her: «Bait» utspiller i nåtid, men ser ut til å komme fra en annen tidsalder – og føles nærmest tidløs. Historien dreier seg om en mann som nekter å innse at tidene har forandret seg, skildret med kamerautstyr ingen bruker lengre. Poesi!

Martin Ward (Edward Rowe) er den siste i en lang rekke av fiskere som har levd av det havet utenfor Cornwall-kysten tilbyr, noe som i disse dager er stadig mindre. Han bærer nag til broren Steven (Giles King), som benytter den avdøde farens fiskebåt til «30 minutter kystcruise» for rike turister.

Mens Steven resignert leier ut båten til rølpete utdrikningslag med kondomkostymer og penisløsneser av plast, knurrer Martin foraktfullt at faren deres ville ha snurret i graven om han kunne se dem nå. Familiehjemmet deres er solgt til Sandra og Tim Leigh (Mary Woodvine og Simon Shepherd), en urban kjernefamilie med MacBook på kjøkkenbordet og musserende vin i kjøleskapet.

Les også: (+) Melkemafia med lettmelk-preg i «Melkekrigen»

De har «modernisert» interiøret med nautisk krimskrams kjøpt på eBay, og leier ut loftsetasjen til sesongturister på jakt etter en «autentisk» Cornwall-ferie. Martin kommenterer at familiehjemmet mest ser ut som en sexhule nå, mens arrogante turister klager over at støy fra motorbåtene ødelegger skjønnhetssøvnen deres.

Uten båt må Martin nøye seg med å legge ut garn i strandkanten, og selger det lille han fanger til den lokale puben for småpenger – som blir plassert i en kakeboks merket «til båtkjøp». Martin håper at nevøen Neil (Isaac Woodvine) vil følge familiens lange tradisjoner som fisker, men han er mer opptatt av å sjekke opp rikmannsdatteren Katie (Georgia Ellery).

Hennes klysete lillebror Hugo (Jorwan Jacobs) er rasende over at søsteren menger seg med simple fastboende, og konflikten blir gradvis mer amper. Munnhuggeri og smålig oppførsel blir til håndgemeng, og leder til personlige tragedier.

Les også: Omstridt Michael Moore-produsert klimafilm fjernet fra YouTube

Det er lett å forestille seg at dette kunne ha blitt en påtatt lun dramakomedie om kulturkollisjoner, med mye turistreklame, et fargerikt utvalg av tykke ullgensere og frodig skjeggvekst.

Utgangspunktet er ikke all verdens forskjellig fra for eksempel mannskor-i-Cornwall-komedien «Fisherman’s Friend», som vi kunne se på norske kinoer i fjor. «Bait» er imidlertid det stikk motsatte; et dypt personlig lidenskapsprosjekt Mark Jenkins har planlagt i nærmere tjue år.

Alt er spilt inn i klaustrofobisk 1:33:1-format med ettersynket dialog, noe som gir den minimalistiske replikkvekslingen et lettere surrealistisk preg. Hele filmen ser ut til å befinne seg i et skumringsland mellom drøm og virkelighet. Vi får raske glimt av hendelser som er vanskelig å tyde, men som senere viser seg å være vardøger for ting som vil skje senere. Martin kommuniserer dessuten med ånden til sin avdøde far, som fra tid til annen gir ham fisketips og varsler.

Mark Jenkins har ramset opp forbilder som Robert Besson og Andrej Tarkovskij, men det er vanskelig å tenke seg at noen andre på kloden kunne ha skapt noe som dette. «Bait» kan først virke som en sær styrkeprøve av den smaleste sorten, og er definitivt ikke noe for alle – men dem som angriper filmen med et åpent sinn og nysgjerrighet får oppleve en drømmereise til et sted de aldri har vært før.

For visningstider, se Cinemateket.no