4
DRAMA
«Vivarium»
Regi: Lorcan Finnegan
Irl./USA./Be./Da. – 2019
Leksikondefinisjonen av det latinske ordet vivarium er: «et sted, som for eksempel et laboratorium, der levende dyr eller planter holdes under forhold som simulerer deres naturlige omgivelser, e.g. i forskningsøyemed». Noen bedre forklaring på hva denne bisarre filmen egentlig dreier seg om får vi ikke.
«Vivarium» er en utfordring å anmelde, siden hele historien er en mysterie-boks man bør åpne med minimale forhåndskunnskaper. Er dette en svart komedie, en skrekkfilm, dystopisk sci-fi-film eller overnaturlig thriller? Kanskje et metaforisk Kafka-mareritt om den moderne kjernefamilien? Muligens en pandemitid-fabel som gjenskaper følelsen av å være innelåst med ektefelle og krevende barn i mange uker? Eller eventuelt en sosial satire som bekrefter undertegnedes instinktive magefølelse av at tanken på at å «slå seg til ro og stifte en familie» er synonymt med en dødsdom?
Les også: Filmanmeldelse «Color Out Of Space»: Nicolas Cage slipper ut sin indre villmann (+)
Det er lett å forutsi at «Vivarium» vil irritere en betydelig del av publikum skikkelig, og slett ikke bare dem som føler at «sunne familieverdier» er noe udelt positivt. Filmen er såpass vag, uhåndgripelig og kryptisk at den står i fare for å føles endimensjonal. Man kan tolke denne historien i mange retninger, men ingen av dem er særlig oppløftende.
Barneskolelæreren Gemma (Imogen Poots) og hennes gartner-kjæreste Tom (Jesse Eisenberg) planlegger å kjøpe sitt første hjem sammen, og besøker kontorene til «Prospect Properties» for å ta en uforpliktende titt på deres nye byggeprosjekt. De ønskes velkommen av Martin (Jonathan Aris), en besynderlig eiendomsmegler som presser kjæresteparet til å besøke deres forstadsby Yonder (med det illevarslende slagordet «Quality family homes. Forever»).
Les også: Filmanmeldelse «De forbandede år»: Et empatisk bilde av en okkupasjon (+)
Her kan nyetablerte familier finne lykken i sitt drømmehjem; blant uendelige rekker av oppkastgrønne hus, som går i alle retninger så langt øyet kan se. Masseproduserte bygninger omgitt av neonfarget kunstgress, som er så sjelløst homogene at de virker dataanimerte. Eiendomsmegleren geleider Gemma og Tom inn i hus nummer 9, og innen de klarer å komme opp med en halvhjertet unnskyldning har han forsvunnet sporløst. Kjæresteparet benytter sjansen til å stikke av, men kjører seg vill i en labyrint der alle veier leder tilbake til der de startet. De får ikke noe signal på mobilene. Ser ingen andre biler, eller tegn til liv. Er fanget i en deprimerende forstadsskjærsild som det er umulig å komme ut av. Hva Gemma og Tom enn gjør for å flykte ender bare tilbake foran hus nummer 9. Utenfor døren venter en pappeske, full av vakuumpakkede livsnødvendigheter og provianter uten smak. De har ikke noe annet valg enn å bli boende. Den neste pakken inneholder en flunkende ny baby, og beskjeden «oppdra barnet og bli frigitt». Snart er babyen i skolealder; en uhyggelig, frastøtende guttunge med unaturlig stemme og en overnaturlig evne til å imitere adoptivforeldrene sine. Han skriker skingrende når han vil ha mat, og ser ikke ut til å være i besettelse av menneskelige følelser. Gemma gjør et forsøk på å oppdra og forstå denne «sønnen», mens Tom vier all oppmerksomhet til å grave et stadig dypere hull i hagen. Herfra blir «Vivarium» enda merkeligere, og mye, mye mørkere.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Jeg kan ikke påstå at det er en enorm dybde i disse mysteriene, og mangelen på klare svar vil sikkert være frustrerende for dem som foretrekker mer konvensjonelle filmopplevelser. Det er muligens et lettvint poeng; men «Vivarium» er den typen historie som hadde fungert perfekt til en episode av «Black Mirror» eller «Twilight Zone», og føles litt underutviklet som fullverdig spillefilm. Den er heldigvis skikkelig velspilt, konstant forbløffende og fortjener en stor gullstjerne for perfekt bruk av XTC-låta «Complicated Game» under slutteksten. «Vivarium» er laget av den irske filmskaperen Lorcan Finnegan, som tidligere har regissert den tilsvarende gåtefulle indie-grøsseren «Without Name» (2016).
At «Vivarium» er irsk kan samtidig være en nøkkel inn i historien: utenfor regissørens hjemby Dublin ble det oppført en rekke forsteder i stil med den vi ser i filmen. Tette klaser med syntetiske småhus, mange av dem etterlatt tomme og halvferdige etter den økonomiske krisen i 2008. Hadde du kjøpt et av disse husene før krisen var du fanget der, siden verdien sank dramatisk og ingen egentlig ville bo der. Jeg hadde selv irske venner som flyttet inn i et av disse områdene; i et anonymt hjem omgitt av tomme hus – plassert midt i en labyrint der disse masseproduserte bygningene sto så tett at det var beint umulig å finne frem hvis du glemte gatenummeret. Jeg gikk meg vill der, og måtte til slutt ringe venneparet for å hente meg. Så det er lett å se hvor frøet til «Vivarium» ble sådd, og like lett å forestille seg at noe udefinert truende skjuler seg i disse sjelløse spøkelsesbyene. For noen er tanken på å bo et sånt sted en drøm veldig fjern fra deres økonomiske virkelighet. For andre en deprimerende virkelighet som fanger dem i en stadig dypere sumpmark av økonomisk ruin.
Ikke alle setter like stor pris på å bli fanget i kollektive mareritt i kinomørket, særlig ikke i disse tider, og særlig ikke i mareritt som er så til forveksling lik vår egen virkelighet. Så god fornøyelse!