Filmanmeldelse «Color Out Of Space»: Nicolas Cage slipper ut sin indre villmann

5

Drama

«Color Out Of Space»

Regi: Richard Stanley

USA/Ma./Port. 2019

Her er nok en godbit på strømming og utvalgte visniner på det nyåpnede Cinemateket. Med tanke på hvor mange rett-på-hjemmekino-filmer Nicolas Cage spiller inn årlig er det lett å la seg lede til å tro at «Color Out of Space» bare er enda en av disse billige venstrehåndsarbeidene han deltar i for å betale gammel gjeld, men langt derifra. Dette er en av disse sjeldne unntakene laget med ekte engasjement, produsert av det samme selskapet som slapp Cage totalt løs i den moderne kultklassikeren «Mandy» (Elija Woods produksjonsselskap SpectreVision).

Les også: Gangsterkonge blir film for tredje gang

Enda viktigere: «Color Out of Space» er den store comeback-filmen til den sørafrikanske villmannen Richard Stanley. Et av nittitallets mest spennende sjangerregitalenter, som gjorde seg kjent med cyberpunk-thrilleren «Hardware» (1990) og mystisk-metafysiske «Dust Devil» (1992). Deretter fikk Stanley finansiert sitt drømmeprosjekt «Island of Dr. Moreau» (1996) med Marlon Brando og Val Kilmer - før han fikk sparken etter fire dager.

Resultatet ble en av filmhistoriens mest legendariske kaosproduksjoner, som senere var temaet i den underholdende dokumentaren «Lost Soul: The Doomed Journey of Richard Stanley’s Island of Dr. Moreau» (2014). Dette er en regissør som har mye å ta igjen, og gjør sitt beste for å stappe alt sammen inn i samme film.

Les også: Filmanmeldelse: «Corpus Christi»: Nåde, frelse og testikler

Artikkelen fortsetter under bildet.

Madeleine Arthur bedriver svart magi. Foto: Sony

Nicolas Cage er den middelaldrende familiefaren Nathan Gardner, som har flyttet til en isolert gård i Massachusetts’ dype skoger for å avle opp alpakkaer. Den tenårige Emo-datteren Lavinia (Madeleine Arthur) tyr til svart magi og wicca-ritualer for å takle den rurale hverdagen, mens sønnen Benny (Brendan Meyer) bedøver seg på sterke røykevarer. Kona Theresa (Joely Richardson) prøver å komme seg til hektene etter en brystkreftoperasjon da en meteoritt deiser ned foran huset deres. En pulserende, illeluktende, organisk klump omgitt av fiolett lys, som utløser en masse merkelige fenomener. Det tar ikke særlig lang tid før medlemmene av familien begynner å miste virkelighetsfølelsen, men siden tidoppfattelsen deres også blir påvirket er det sannelig ikke så lett å si akkurat hvor lang tid det egentlig tar.

Les også: Filmanmeldelse «De forbandede år»: Et empatisk bilde av en okkupasjon

Det er nærmest en umulig oppgave å fange opp essensen av H.P. Lovecraft på film, men Richard Stanley har en fantasirikdom som matcher kildematerialet, og det er umulig å forestille seg akkurat hvor ute av kontroll «Color Out of Space» blir. Han sprøyter inn mye morbid humor i denne nattsvarte filmen, og mesteparten sirkler rundt rolleprestasjonen til Nicolas Cage. Hans Nathan er en temmelig eksentrisk figur i utgangspunktet, og Cage slipper ut sin indre villmann så gradvis at vi knapt merker at han mister fotfestet.

Å se Cage i full berserker-modus er ofte en kilde til mye moro, og han skrus opp til langt over elleve her, og «Color Out of Space» er konstant visuelt imponerende. Fargesprakende, elegant filmet og full av dypt forstyrrede spesialeffekter. Et personlig kunstprosjekt forkledd som en sjangerfilm, og essensielle saker for alle som vet å sette pris på velorkestrerte mareritt.

«Color Out of Space» kan ses hos blant annet SFantytime (Get) og vises også på Cinemateket i Oslo.