Film

Anmeldelse av «Alt det jeg er»: Sterkt lærestykke om følgene av seksuelle overgrep i barndommen

Dokumentarfilmen «Alt det jeg er» byr på et sterkt vitnesbyrd som har en klar adressat.

Dagsavisen anmelder

5

DOKUMENTARFILM

«Alt det jeg er»

Regi: Tone Grøttjord-Glenne

Norge, 2020

«Jeg tenker at han får det lettere enn meg». Emilie (18) står ved en korsvei når vi møter henne i filmen «Alt det jeg er». Foran henne ligger en framtid hun ikke vet hva bringer. Hun lider av posttraumatisk stress-syndrom som følge av seksuelt misbruk som har ødelagt barndommen og hele oppveksten hennes, fra hun var seks år til hun som 12-åring fortalte om overgrepene til en helsesøster. Nå har hun nylig flyttet tilbake til moren, og entrer en rettssal for å søke erstatning for alt hun har mistet. Rett overfor henne sitter overgriperen, han som var Emilies stefar. Han har sonet dommen og er en fri mann. Emilie slik hun framstår i filmen, både i kraft av seg selv og gjennom det hun forteller, er på ingen måte fri. Det er det hun gir uttrykk for når hun sier at, «han får det lettere enn meg».

Les også: Emilie (18) ble seksuelt misbrukt i seks år. Hun vil folk skal vite, men møtes med taushet

Tone Grøttjord-Glenne gir med dokumentarfilmen «Alt det jeg er» stemme til et ungt menneske som er i ferd med å reise seg mot alle odds, og som brenner for å fortelle sin historie. Ikke nødvendigvis den som handler om overgrepene, men den om å bli trodd og hvilke reaksjoner og hvilken taushet hun er blitt møtt med i årene etter at hun fortalte en helsesøster om hva som skjedde med henne tre-fire ganger i uka når hun kom hjem fra skolen, noen ganger også mens søsknene og moren var i huset

Etter rettssaken som sendte mannen som da var Emilies stefar i fengsel med en dom på seks år. Hun har ikke bodd sammen med moren og halvsøsknene – overgriperens biologiske barn – i årene som har gått siden, og mye i filmen holdes på et underforstått nivå siden detaljene i seg selv er det minst viktige.

Les også: Anmeldelse «Alle utlendinger har lukka gardiner»: Rått og upolert om oppvekst og seksualitet

Det er 18-åringens møte med de ulike instansene som hun må forholde seg til, og alle dem som skal være hennes støttespillere på veien mot et selvstendig liv, som i høyeste grad utgjør essensen i en film som tydelig retter seg inn mot et publikum som kjenner problematikken og som møter den i sitt daglige virke. Alle som så gjerne vil hjelpe ungdom og andre som befinner seg i Emilies situasjon, men som i større eller mindre grad ikke makter å sette seg inn i realitetene. Filmen stiller flere implisitte spørsmål, hvorav det ene er hvorfor så få overgrepsutsatte – kun én av fem – oppsøker offentlige instanser for å få hjelp, slik det framkommer i en rapport fra Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Emilie blir et sjeldent ansikt på de mange, som viser hvordan det oppleves å leve med de langvarige konsekvensene og traumene fra overgrep i barndommen, og hun deler av erfaringer mange har stor nytte av å få innsikt i, innen skolesektoren, politiet, helsevesenet, NAV og andre støtteinstanser som i større eller mindre grad jobber tverrfaglig på området. Og ikke minst er det en dypt personlig tegnet film hvor Emilie med mot og rasjonell avstand forteller sin historie, og den går utenpå filmens tydelige pedagogiske potensial.

Les også: Holbergprisvinner: Metoo har endret kunstverdenen

Emilie er ikke så strømlinjeformet som for eksempel NAV-systemet krever at hun skal være, hvor det å få henne ut i jobb og ut av arbeidsavklaringsordningen synes å være viktigere enn å stille det enkle spørsmålet om hvordan hun har det. De har rekruttert et selskap som jobber med arbeidsrettet rehabilitering, og hvor enn Emilie kommer møter hun velvillighet og empati, men også begrensningene som hver enkelt pålegger seg selv.

«Alt det jeg er» handler til syvende og sist om at de fleste mottakerne av historien er mer opptatt av sin rolle i forhold til den, enn av personen som forteller. Enten det er advokaten hun spør om voldsalarm for å føle seg tryggere nå når stefaren slipper ut av fengsel, forlaget som lytter til Emilies drømmer om å bli forfatter, eller det er moren som synes det er vanskelig å forstå hvorfor «jeg ikke skjønte noen ting». Grøttjord-Glennes film lykkes i sine intensjoner om å formidle Emilies historie fordi alle tilsynelatende har et genuint ønske om å bidra, selv om det åpenbart koster.

Les også: Filmanmeldelse «De elendige»: Den som ikke ser, gråter ikke

Et av filmskaperens fine virkemidler er å plassere mange av «de menneskene», de som skal hjelpe, i randsonen av fokusområdet, ofte kun som stemmer fra sidelinjen. Det er hele tida Emilie som bærer historien og bildene, og gjennom det også alle de følelsene som følger med. I de mest smertelige sekvensene høres bare stemmer, som advokaten som redegjør for erstatningssøksmålet i retten eller det gruoppvekkende lydopptaket fra det første politiavhøret i 2010. Da er hun 12 år, og går i sjette klasse. Slik får hun også pekt på det uforståelige i hvordan barn utsettes for overgrep som denne historien bare antyder rekkevidden av. «Alt det jeg er» er blitt en film om den lange veien fram. og den viser kun en liten del av veien Emilie fortsatt er på. «Alt det jeg er» handler nettopp om å se alt ved et menneske, her spesifikt hvordan Emilie har det i dag, og ikke bare som en del av en fortid eller en nåtid som kan være tabubelagt eller vanskelig å snakke om.

Les også: Teateranmeldelse «Lear»: Rapport fra alderdommens skyggesider

For Emilie og andre barn og unge som har fått oppveksten ødelagt, innebærer fortsettelsen blant annet utrygghet og angst, og ikke minst utfordringen med å bli trodd, også i voksen alder. I den forbindelse reiser spesielt filmens møte med NAV problemstillinger og diskusjoner om hvordan man møter svært sårbare og kanskje helt uerfarne unge som skal å prøve å komme tilbake til et liv. «Alt det jeg er» blir da også noe langt mer enn bare en film. Den er også en brikke i et større prosjekt og et læringsverktøy rettet mot de nevnte instansene.

Og bak det litt opplagt pedagogiske er den blitt en personlig film og en sterk dokumentar om Emilie og alle de andre hun går i bresjen for. Filmen skal kun vises på kino, men til gjengjeld over hele landet i ukene som kommer. «Min hjertesak at barn og unge skal bli hørt», sier Emilie i en av filmens mange samtalesekvenser. De hun vil nå, bør kjenne sin besøkelsestid.