Film

Anmeldelse «The Body Remembers When the World Broke Open»: Har mye på hjertet

Norsk-canadiske «The Body Remembers When the World Broke Open» er lavmælt sosialrealisme i samme bane som Dardenne-brødrene.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«The Body Remembers When the World Broke Open»

Regi: Elle-Maija Tailfeathers & Kathleen Hepburn

Ca./No. 2019

Et tilfeldig møte mellom to canadiske urbefolkningskvinner driver dette sosialrealistiske lavbudsjettdramaet, som er basert på en hendelse hovedrolleinnehaver, co-regissør og manusforfatter Elle-Maija Tailfeathers selv opplevde. Hun er halvt norsk; med en samisk far og mor som tilhører Blackfoot-sammenslutningen i Canada. «The Body Remembers When the World Broke Open» er laget i samarbeid med blant annet det norske produksjonsselskapet Oslo Picture, noe jeg antar betyr at filmen kvalifiserer som delvis norsk. Det er nok også hovedårsaken til at denne beskjedne festivalhiten nå settes opp på kino her hjemme.

I likhet med Oscar-nominerte «1917» utspiller historien seg mer eller mindre i realtid, og ser ut til å bestå av en sammenhengende takning. Begge dreier seg om to personer som begir seg inn i et ukjent landskap, men noe særlig lengre bør vi neppe trekke parallellene. «The Body Remembers When the World Broke Open» retter søkelyset mot urbefolkningskvinnene i Canada, og de sosiale forskjellene som styrer skjebnene deres. Tailfeathers spiller en kvinne ikke helt ulik henne selv; 31-årige Aila – som er velutdannet, ressurssterk og tilhører den trygge middelklassen.

Hun bor bare noen kvartaler unna den grovbygde, høygravide nittenåringen Rosie (Violet Nelson), men de kommer fra to helt forskjellige verdener. Rosie har en fortid som fosterbarn, og har vært en gjenganger i sosialsystemet. Nå bor hun i en sliten blokkleilighet sammen med en kriminell elsker som jevnlig banker henne, mens den invalide moren hans overser dem. Vi ser ikke øyeblikket Rosie blir grovt mishandlet. Bare hva som skjer etterpå; mens hun hutrer på bussholdeplassen i regnet, barbeint og dekket av blåmerker. Et stykke unna står den bøllete psykopat-kjæresten hennes og skriker rasende. Aila er på vei hjem fra gynekologen da hun ser opptrinnet, og sier fire ord som kan forandre alt: «Kan jeg hjelpe deg?»

Aila geleider Rosie i trygghet, og prøver så godt det går å hjelpe, men Rosie er veldig defensiv, skeptisk og på vakt. Slett ikke vant til at noen bryr seg om henne, og mer opptatt av å stjele det hun finner. Aila ringer rundt til krisesentre, og finner et som er villig til å ta imot Rosie. Spørsmålet er om Rosie er villig til å ta imot hjelp, og i stand til å innse at det faktisk finnes alternativer til livssituasjonen hun har havnet i.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«The Body Remembers When the World Broke Open» har tatt sin tittel fra et dikt av den canadiske Cree Nation-poeten Billy Ray Belcourt, men filmen er betydelig mindre pretensiøs enn den høres ut. Dette er lavmælt sosialrealisme i samme bane som Dardenne-brødrene: med håndholdt kameraføring uten musikkspor eller dramatiske overdrivelser.

Siden hendelsene utspiller seg i realtid uten synlige klipp må vi ta del av en del dødtid som ikke nødvendigvis driver historien framover. For å være ærlig hadde nok dette fungert optimalt som en kortere novellefilm, fremfor å dvele på lengre øyeblikk der rollefigurene går på do og stirrer ut av bilvinduer i stillhet flere minutter i strekk. Formen har en påfallende mangel av nerve, selv om den føles veldig autentisk.

Det merkes at Elle-Maija Tailfeathers har en fortid som dokumentarfilmskaper; hun fanger opp øyeblikk som er totalt troverdige, og har dessuten et veldig sympatisk nærvær som skuespiller. Samspillet med den unge filmdebutanten Violet Nelson er full av velobserverte nyanser, og gir oss sjansen til å ta del av hverdagen til kvinner som sjelden får muligheten til å bli sett på film. «The Body Remembers When the World Broke Open» har kanskje et smalt nedslagsfelt, men den har samtidig så mye på hjertet.