Et nærstudium av en sykdom. Filmanmeldelse: «Selvportrett»

5

DOKUMENTARFILM

«Selvportrett»

Regi: Margreth Olin, Katja Høgseth, Espen Wallin

Norge, 2019

Da Lene Marie Fossen døde 22. oktober 2019, 33 år gammel, var hun i ferd med å få et navn også utover det fotointeresserte miljøet, som hun entret i 2017 da en serie av selvportrettene hennes ble utstilt for første gang.

De vakte oppsikt for måten de på et brutalt og direkte vis framstilte en kropp og et menneske herjet av en sykdom som ofte er forbundet med skam og fordommer.

Dokumentarfilmskaperen Margreth Olin og hennes kollega Katja Høgseth ble medregissører på «Selvportrett» på initiativ fra fotograf Espen Wallin, en nær venn av Fossen som da hadde fulgt henne en årrekke med tanke på å lage en film. Sammen gir de tre filmskaperne et nærbilde av Fossen som person og kunstner, med Fossen som forteller og veileder.

Og i filmen maner hun til dels fram like kraftfulle bilder med språk og ord som dem hun skaper gjennom fotolinsene, og setter på det viset egen skjebne i perspektiv.

Les også: I høst døde Lene (33) av anoreksi. Nå kommer filmen om hennes liv

Antydningsvis forteller Fossen om engstelse, angst og selvforakt som gjorde at hun utviklet spiseforstyrrelse fra 10-årsalderen. I fysisk forstand stanset hun tida gjennom anoreksien, og barnestemmen hennes er bare ett av tegnene på at hun heller aldri kom i puberteten.

Å fotografere, det å kunne «fryse tida», skulle bli en tilsvarende lise i møtet med følelsen av redsel fra hun fikk sitt første kamera i konfirmasjonspresang.

I «Selvportrett» bringer hun oss tett inn på skapelsesprosessen, i arbeidet med bildene av seg selv og når hun fotograferer andre mennesker. Det er et paradoks at de andre bildene hennes som filmen videreformidler, enten er av barn eller gamle mennesker.

Flyktningbarn på Lesbos, svartkledde eldre på Chios i Hellas dit familien reiser jevnlig. Om man ser bort fra det høye refleksjonsnivået rundt seg selv, forble Fossen på mange måter selv et barn, på samme tid som hun i filmen uttaler et håp om å bli frisk og gammel. Slik ble det ikke. Til slutt visnet håpet, og kroppen ga etter.

Artikkelen fortsetter under bildet: 

Et av Lene Marie Fossens selvportrett som skal stilles ut på Shoot Gallery. Foto:: Lene Marie Fossen, Untitled Chios, 2017, Courtesy WILLAS contemporary

Les også: Slik blir den norske kinovåren 2020

Skjønnhet gjennom smerte er ord som gjentas i «Selvportrett». Påstanden rommer flere lag i denne sammenhengen, først og fremst i møtet med Lene Marie Fossens selvportretter hvor hun blottla seg selv så vel fysisk som psykisk i møtet med kameraet hun selv opererte gjennom fjernutløser.

Det er vanskelig å ikke se det umiddelbart vakre i hennes estetiske valg, det direkte blikket rettet mot seg selv som gjør bildene uvanlig sterke for andre, men samtidig er det absolutt ingen ting ved anoreksien eller spiseforstyrrelser generelt som er skjønt eller vakkert.

Motivene fra spesielt et gammelt fraflyttet leprasykehus på Chios er selviscenesettelser som lodder dypt, og ikke bare i hvordan hun ser seg selv gjennom en forpint og avmagret kropp, gjennom motiver som treffer tilskueren i magen så vel som i den delen av sanseapparatet som uvilkårlig stiller spørsmål rundt livets absolutte yttergrenser. Samtidig hviler det en tidløs melankoli over Fossens selvportretter, og en ikonisering forsterket gjennom en følelse for rom og lys som filmen antyder at nærmest er intuitiv.

Fossen framstilles som nesten uvitende i møte med potensielle inspirasjonskilder når det kommer til andre kunstnere og da spesielt fotografer. I stedet tegnes et bilde av en person som skaper gjennom lidelse, likt svært mange opp gjennom kunsthistorien.

Og enkelte bilder kan lett oppfattes som romantiserende, samtidig som de i filmen «forsterkes» sakralt ved musikkbruken, fra Theo Angelopoulos’ faste komponist Eleni Karaindrou til Fossens nære venn Susanne Sundfør.

Det er diskutable valg av filmskaperne, men samtidig makter Fossen som autodidakt kunstner gjennom fotograferingen å påvise dybden i sin forståelse av en sykdom og samfunnets resepsjon av denne. Utover det utgjør bildene en bearbeiding av hennes egen situasjon og skjørhet, det å leve med det hun kaller «et naziregime i kroppen». Det lar seg ikke romantisere, og det er da heller aldri tvil om at det er hun selv som hele tida har kontrollen på hvordan hun framstilles.

Les også: Margreth Olin – kvinnen fra Stranda

På samme måte som Lene Marie Fossen reflekterer rundt iscenesettelsen av seg selv, balanserer «Selvportrett»-skaperne de på flere vis avkledde virkemidlene og råmaterialet slik at det sobre, varme og respektfulle ivaretas.

Historien blir Fossens egen, men utvides noe gjennom foreldrene som har måttet leve i frykt for å miste en datter som etter eget utsagn begår «en form for sakte sjølmord». 

Det har vært utallige innleggelser på sykehus, behandlingsmetoder som har slått feil, bønn om hjelp til å hjelpe datteren. Lene Marie Fossen selv går hardt ut mot behandlingsmetodene, som hun betegner som tvang. Filmskaperne velger å la Fossens ord står ukommentert av fagekspertisen.

Det blir på ett vis en styrke for resultatet, men danner like fullt betenkninger rundt en film som på flere nivåer oppfordrer til debatt, både rundt den estetiske framstillingen av en sykdom og en subjektiv holdning til det offentlige.

Sikkert er det at Fossen selv ønsket at filmen skulle bli laget, og hun ønsket oppmerksomheten rundt anoreksi og hvordan selvportrettene kunne belyse et samfunnsproblem som er betydelig og skambelagt. Også det aspektet tok Fossen stilling til.

Les også: «Tunnelen»: Norsk thriller som bergtar

Medregissør Espen Wallin var den som i sin tid presenterte Lene Marie Fossens fotografier for Morten Krogvold. Den kjente norske fotografen og mentoren utroper henne i filmen til det største talentet i sin generasjon, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Som komitémedlem i fotofestivalen Nordic Light gir Krogvold henne den plattformen hun tidligere ikke har hatt. Fotograferingen har for henne vært en tilsynelatende ensom livbøye, men gjennom møtet med Krogvold går hun ut av ensomheten og inn i rampelyset.

Gjentatte ganger i filmen understreker hun at det er kunsten hun vil snakke om, ikke sykdommen, men bildene hennes er ikke det eneste som viser hvor tett sammenvevd personligheten er, hennes som alle andres. Avtrykket hennes er imidlertid sterkere enn de flestes.

Uten at det gjør noe fra eller til når det gjelder filmens skyhøye kvalitet, er det åpenbart at «Selvportrett» blir et framskutt ledd i å etablere Fossen på et neste nivå som fotokunstner, posthumt. Krogvold er en klar aktør i filmen, det samme er Ellen K. Willas, agenten hennes som i filmen følger henne til samtaler med Fotografiska i Stockholm. Nå i forbindelse med lanseringen av «Selvportrett» arrangerer Willas en stor utstilling og er medvirkende til en bokutgivelse rundt Fossens fotografier.

Artikkelen fortsetter under bildet: 

Et av Lene Marie Fossens selvportrett som skal stilles ut på Shoot Gallery. Foto:: Lene Marie Fossen, Untitled Chios, 2017, Courtesy WILLAS contemporary

Les også: Med lisens til å skrive

Filmen viser videre hvordan mottakelsen av selvportrettene i det offentlige bidrar til en enorm utvikling i Fossens tro på seg selv som kunstner, og hvilken innvirkning det har på selvtilliten når det gjelder å komme seg ut av sin egen sykdom.

Derfor blir filmens siste del, etter en nakkeskade som setter henne ut av spill vel så mye mentalt som fysisk, et hjerteskjærende portrett av menneskelig selvoppholdelsesdrift når den energien som nettopp skal sørge for oppdriften ikke lenger er mulig å mønstre.

Filmskaperne legger fra seg kameraene, men ikke tilstedeværelsen, og løfter sykdommens nådeløse nedbrytende effekt opp på et allmennmenneskelig nivå som enhver kan kjenne igjen. Det er kloke avveininger i tråd med filmens overordnede moralsyn.

Sterkest lyser Lene Marie Fossens egne bilder, som ikke slipper taket, like lite som Fossens egne ord som understreker betydningen av å sette søkelyset på anoreksi som noe man ikke uten videre kan «eta seg ut av».

«Det er livskraft i meg, skjønner du», sier Lene Marie Fossen når hun er på høyden og har tro på framtida. Om hun ikke overlevde sykdommen, vil «Selvportrett» sørge for at denne livskraften likevel vil nå ut til svært mange.