«Joker»: Vi skaper de monstrene vi fortjener

5

DRAMA

«Joker»

Regi: Todd Phillips

USA, 2019

Det skapte stor oppstandelse at «Joker» ble tildelt Gulløven på Venezia-festivalen, for det tar seg jo ikke ut at man deler ut prestisjefylte kunstfilmpriser til vulgære, amerikanske tegneseriefilmer. Tisk tisk. Ingen vil imidlertid forveksle dette med en kommersiell superheltfilm. Todd Phillips har funnet en snedig omvei rundt krisetidene i filmindustrien; i et klima som ikke lengre er villig til å finansiere mellombudsjettfilmer for voksne er det liten vits i å pitche et intimt, psykologisk drama inspirert av Martin Scorsese-klassikerne «Taxi Driver» og «The King of Comedy». Noe sånt er ikke akkurat kommersielt gangbart i en tid der selv Scorsese må dra til Netflix, men hvis du linker filmen opp mot superhelt-sjangeren blir alt umiddelbart mer salgbart. Det er lett å avvise Phillips som en lettvekter, siden han er mest kjent for rølpe-komedier som «Old School» og «Hangover»-trilogien – men fyren startet karrieren med å lage hardtslående dokumentarer om blant annet punk-ekstremisten G.G. Allin.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Warner Bros/SF Studios

Les også: «Once Upon A Time... In Hollywood»: Den bittersøte slutten

Phillips har ikke bare laget noe skikkelig oppviglersk under dekke av å være en sjangerfilm, som forteller en alternativ versjon av den stadig skiftende forhistorien til Batmans nemesis. Han har dessuten laget en av de første amerikanske studiofilmene siden «Fight Club» som føles på grensen til farlig. Vi skaper de monstrene vi fortjener, og «Joker» føles som en manifestasjon av noe sykelig som har ulmet i den amerikanske folkesjelen i flere år. Denne inkarnasjonen av Jokeren står kanskje i fare for å bli en skytsengel for psykisk ustabile «incels», men det er naturligvis ikke filmens feil at noen vil misforstå den. Mange identifiserte seg med Travis Bickle av totalt feil årsaker, også. Det er allikevel oppsiktsvekkende hvor mye forhåndsfrykt «Joker» har pisket opp i USA, med økte sikkerhetstiltak på flere kinoer, og forbud mot publikummere med klovnesminke.

Les også: – Alle tror jeg er en svartsynt jævel

Alt dette oppstyret er til en viss grad god publisitet for en film som fortjener å bli sett på sine egne premisser. Og for en film dette er! En dypt urovekkende demonstrasjonsmodell for Joaquin Phoenix’ intense metodeskuespill. Etter å ha pumpet seg opp til okse-størrelse for «You Were Never Really Here» har han sultet seg ned til et skjelett her. Handlingen utspiller seg i Gotham City rundt 1981, men dette er en film om New York på begynnelsen av åttitallet. Todd Phillips har lirket inn en masse referanser til hvordan tilværelsen var i New York på denne tiden; med søppelstreik, vold, kriminalitet, nedskjæringer for sosialhjelp og ustabile vigilantes som skyter ihjel forbrytere på T-banen. En by med enorme sosiale forskjeller, som er i ferd med å eksplodere av raseri. Jokeren blir den lille gnisten som forårsaker smellet. Men først er han bare Arthur Fleck (Joaquin Phoenix), en profesjonell klovn med dype psykologiske arr, som har vært i sosialsystemet siden barndommen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Joaquin Phoenix som den utilregnelige Arthur Fleck. Foto: Warner bros/SF Studios

Les også: Klart for «Avengers: Endgame». Her er listen over de 20 mest populære superheltfilmene

Arthur går på sju forskjellige reseptbelagte midler som ikke fungerer, og lider av en manisk tvangslatter som mest minner om desperat gråt. Han bor i en forfallen blokkleilighet sammen med sin invalide mor Penny (Frances Conroy), som for tretti år siden jobbet som tjenestepike for industrialisten Thomas Wayne (Brett Cullen). Hun bærer fortsatt på et irrasjonelt håp om at borgermesterkandidaten Wayne vil redde dem fra fattigdommen. Arthur har ambisjoner om å bli en stand-up-komiker og drømmer om å opptre på hos den Johnny Carson-aktige talkshow-verten Murray Franklin (Robert De Niro).

Les også: «Ad Astra»: En melankolsk romodyssé

Vi blir tidlig advart om at Arthur har en upålitelig virkelighetsoppfattelse, og trekker seg inn i fantasier når virkeligheten blir for vanskelig. Han er i ferd med å drukne i et hav av destruktive tanker, og finner først sitt formål etter at gir slipp på illusjonene om at han kan fungere i dette samfunnet, og slipper løs sin indre klovn. Joaquin Phoenix gjør en så hjerteskjærende sårbar skuespillerprestasjon at vi er på hans side mye lengre enn vi er komfortable med. Vi vet at Arthur står midt oppe i metamorfosen som vil forvandle ham til den kaklende superskurken Jokeren. Arthur er frastøtende og avskyelig, men så desperat etter menneskelig kontakt, varme og litt sympati at det gjør vondt. Phoenix har forvandlet denne ikoniske skurken til en tragisk skikkelse, et monster skapt av traumer, lidelse og psykiske problemer. Phoenix tiltrekkes av roller som dette som en møll til en lyspære. De selvdestruktive, sårede og skadede, som er drevet av dyp selvforakt, og er en fare for sine omgivelser. Du kan trekke en rød tråd gjennom filmrollene til Phoenix; fra «Gladiator» til «You Were Never Really Here», og «Joker» føles som den naturlige endestasjonen.

Les også: «Dora og den gylne byen»: Et forskrudd eventyr

Fint få ville ha våget å takle denne ikoniske tollen etter at Heath Ledger slapp mikrofonen og stemplet ut i «The Dark Knight», men Phoenix gjør noe vi definitivt aldri har sett før, og vrenger ut så mange såre følelser her at vi får en ubehagelig fornemmelse av å se en blanding av en offentlig terapitime og selvflagellasjon. Jeg er overhodet ikke i tvil om at han vil bli Oscar-nominert for denne rollen, og har vanskelig for å tro at denne filmen ville ha fungert brøkdelen så bra uten ham. «Joker» er samtidig overraskende velregissert og i besittelse av en følelsesmessig kraft som treffer en sår nerve i tidsånden. Det er veldig tvilsomt om «Joker» vil få noen oppfølger, men dette er starten på Warner-studioets såkalte «DC Black»-serie, som skal fortelle frittstående superhelt-historier med en mer moden tone og voksen aldersgrense. Oppløftende, selv om det er vanskelig å forestille seg at noen av dem vil bli like kompromissløse, rasende, urovekkende og oppviglerske som «Joker». P.S. Cinemateket viser «Joker» på 70mm som deres «Månedens film», og er det eneste stedet i Norge man kan se filmen i dette formatet.