Film

Dunkelt «Toy Story»-punktum

Selv om «Toy Story 4» ikke når helt opp til tidligere høyder, er dette fortsatt en suksess.

Dagsavisen anmelder

4

ANIMASJON

«Toy Story 4»

Regi: Josh Cooley

USA/Ca. 2019

Det er snart 25 år siden «Toy Story» forandret animasjonsfilmens fremtid for alltid. Denne folkekjære filmserien ble rundet av så perfekt med «Toy Story 3» (2010) at det nesten føles litt trist at Pixar supplerer med en fjerde film. Dessuten er det slutten på en æra; «Toy Story 4» ble Pixar-sjefen John Lasseters siste film, før han ble avskjediget i vanære på grunn av slibrig oppførsel på kontoret. Man kan argumentere for at Lasseter mistet retningssansen etter at Pixar ble kjøpt opp av Disney, men det stadig større fokuset på oppfølgere var ikke et sunnhetstegn, så kanskje det beste som kunne skje Pixar var at Lasseter forsvant. Jeg skal ikke påstå at de opprivende hendelsene bak scenene har påvirket «Toy Story 4» i noen retninger, men det er påfallende at dette har blitt Pixars hittil mørkeste film. En melankolsk, eksistensiell rundreise der Woody sliter med tilværelsens totale meningsløshet, og risikerer hele sin eksistens for å redde en suicidal plastskje.

Etter at tenårige Andy donerte bort leketøyene sine til nabojenta Bonnie, har Woody innfunnet seg med at han ikke lenger er en favoritt. Han tilbringer stadig mer tid alene i klesskapet, mens Bonnie utnevner den jodlende kujenta Jessie til ny sheriff på barnerommet. Etter Bonnies første dag på førskoleorienteringen kommer hun tilbake med sin nye favorittleke: Forky (eller «Gaffen», som han dessverre kalles i den norske oversettelsen), en hjemmelaget figur tråklet sammen av ting fra førskolens søplebøtte. Forky våkner til live så fort ranselen til Bonnie havner på gulvet til barnerommet, og går igjennom en eksistensiell krise over å være levende. Woody må forholde seg til at denne patetiske skikkelsen nå har danket ham ut som Bonnies favorittleke, og må konstant holde vakt for å forhindre at Forky begår selvmord ved å kaste seg ned i nærmeste søplebøtte. Det er omtrent på dette tidspunktet mange av oss voksne begynner å lure på om manuset var skrevet av Jean-Paul Sartre, og regissert av David Lynch. Men så drar Bonnie og foreldrene på campingferie sammen med alle leketøyene, og Woody blir strandet i en småby sammen med Forky. Store deler av historien utspiller seg i en antikvitetsforretning styrt av den uhyggelige jentedukken Gabby Gabby og hennes hær med groteske buktalerdukker.

Les også: «It: Chapter Two»: Ballongen sprekker (Dagsavisen+)

«Toy Story 4» resirkulerer en del elementer fra de tidligere filmene og parkerer mange av de kjente figurene til fordel for et nytt ensemble av leketøy. Teknisk sett er filmen direkte mesterlig, men før vi fortsetter: en advarsel! Det norske lydsporet er ikke bare skrekkelig ugrasiøst oversatt, men dessuten stemmelagt på en måte som får rundt halvparten av figurene til å høres ut som revyartister fra femtitallet. Ingen stor overraskelse å oppdage at det norske lydsporet er nok et klossete venstrehåndsarbeid instruert av Harald Mæle. Jeg antar at vi bør være takknemlige for at filmen ikke har blitt døpt om til «Leikesoga 4».

For å gjøre alt enda verre har distributøren valgt å utstyre den norske 2D-versjonen med undertekster for hørselshemmede. Et positivt tiltak, rent bortsett fra at tekstene er oversatt rett fra det engelske lydsporet, og bare unntaksvis korresponderer med det som faktisk blir sagt i det norske dubbesporet. Ser du den i original språkdrakt (med Tom Hanks og gjengen) fortjener filmen en sterk firer. Ender du opp med å se «Toy Story 4» med stølbent dubbing og undertekster som slett ikke matcher dialogen, da er filmen ødelagt og fortjener en rødblinkende «Styr unna!»-varseltrekant.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hvis vi dytter de åpenbare problemene med den norske versjonen til side er «Toy Story 4» en fin, følelsesladet epilog til historien om Woody. Jeg tipper at en del barn vil bli oppriktig triste over hvordan historien ender, på samme måte som jeg i barndommen ble dypt fortvilet over at Mowgli forlot alle dyrevennene sine i slutten av «Jungelboken».

Pixar er ikke akkurat fremmed for å utforske kompliserte, tunge temaer i filmene sine, men «Toy Story 4» er såpass full av eksistensiell angst, vanskelige veivalg og sørgmodig melankoli at det står i fare for å overskygge de oppriktig morsomme øyeblikkene. Mange av disse temaene vil trolig resonere sterkest for voksne; om hvordan man takler å ha sin beste tid bak seg, å være uønsket og bli kastet bort av dem man er glad i. Med Woody i rollen som den pensjonerte bestefaren som barnebarna ikke lengre gidder å besøke.

Les også: «Sir»: Kaster kastestystemet (Dagsavisen+)

Hvor beundringsverdig det enn er at Pixar våger å være såpass dunkel, er det vanskelig å påstå at «Toy Story 4» føles som en nødvendig film. Men filmen føles som et punktum. Etter at John Lasseter gikk planken har den nye kreative sjefen Pete Docter bestemt seg for å styre skuta videre i en annen retning, og fokusere på å fortelle nye historier fremfor å fortsette de gamle. Men helt slutt blir det ikke allikevel. Streaming-kanalen Disney+ kommer til å vise en serie kortfilmer fra «Toy Story»-universet, og rundt ti år fra nå skulle det ikke forundre meg veldig om «Toy Story 5» dukker opp på kino.