4
Komedie
«Late Night»
Regi: Nisha Ganatra
USA, 2019
Talkshow-sjangeren ble skapt i USA for snart sytti år siden, og i løpet av den tida har kun en, eneste kvinne fått sjansen til å prøve seg som fullverdig talkshow-vert på amerikansk TV. «The Late Show starring Joan Rivers» varte i knappe sju måneder, før hun fikk sparken i 1987. That’s it. Ikoniske damer som Oprah Winfrey og Ellen DeGeneres har ellers dominert på dagtid, men kveldsunderholdningen er fortsatt forbeholdt karene. Så den lune dramakomedien «Late Night» utspiller seg i en parallelldimensjon der den amerikanske TV-underholdningen på kveldstid ikke utelukkende består av dresskledde, middelaldrende, hvite menn som forteller støle vitser og intervjuer kjendiser – men inkluderer dessuten en kvinnelig talkshow-vert. Ren sci-fi, med andre ord. Etter tre tiår som en av USAs mest populære programledere har den britiske komikeren Katherine Newbury (Emma Thompson) blitt det hun fryktet mest: en institusjon. Hun havnet på toppen, og mistet gløden. Nå tropper Katherine pliktskyldig opp på skjermen hver ukedag for å fortelle lettvinte morsomheter om dagsaktuelle hendelser, etterfulgt av tomgangs-intervjuer med celebriteter som har produkter å promotere.
Seertallene har dalt de siste årene, og alle som jobber på «Late Night with Katherine Newbury» er innforstått med at showet har stagnert. Det ryktes at studiosjefen Caroline Marton (Amy Ryan) vurderer å bytte ut Katherine med en vert som appellerer mer til et yngre publikum, og har siktet inn den bråkjekke, Dane Cook-aktige rølpe-komikeren Daniel Tennant (Ike Barinholtz) som hennes erstatter. En kalddusj som får Katherine til å innse at livet hennes bare består av to bestanddeler: den Parkinsons-syke ektemannen Walter (John Lithgow) og dette TV-showet. Så noe må gjøres. Bak scenene består «Late Night»-staben utelukkende av hvite menn, så i et forsøk på å sprite opp dynamikken insisterer Katherine på at de ansetter en kvinnelig komedieforfatter. Via en serie tilfeldigheter faller valget på indiskamerikanske Molly Patel (Mindy Kaling), en entusiastisk gladjente som har drømt om en jobb som dette hele livet og anser Katherine Newbury som sitt store idol.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
At Molly har null erfaring og kommer rett fra en jobb på et kjemisk anlegg gjør henne ikke særlig populær blant karene på skrivestaben. De avskriver henne som en kvoteansatt, som bare har fått stillingen fordi hun er en kvinne med minoritetsbakgrunn. De har ikke helt feil. Molly har allikevel et friskt perspektiv, og en ærlighet som stadig dytter Katherine Newbury ut av sin likegyldige likevekt. Hun bestemmer seg for å friske opp «Late Night», gjøre noen nye grep og kjempe for å beholde jobben sin. Situasjonen blir ikke nevneverdig enklere etter at Katherine vikles inn i en David Letterman-inspirert skandale. Filmen understreker at mangfold og representasjon er en kilde til friske innfallsvinkler, og et must for å skape nye perspektiver. Med gjestespill av folk som Bill Maher og Seth Meyers (som forresten er i ferd med å introdusere den første kvinnelige talkshow-verten på over tretti år: «A Little Late with Lilly Singh»). Det sier nærmest seg selv at Emma Thompson er helt glimrende i denne rollen, og gjør et nyansert portrett av en kinaputt i krisemodus som gjemmer sårbarheten bak en mur full av skarpe sarkasmer.
Mindy Kaling er neppe like kjent her hjemme, men har en bred fortid som standupkomiker, manusforfatter, bokforfatter, regissør og skuespiller. Hun skapte, skrev, produserte og spilte hovedrollen i situasjonskomedien «The Mindy Project», som varte i seks sesonger – og hadde en sentral rolle i den amerikanske utgaven av «The Office». Kaling baserte «Late Night» på sine egne opplevelser som den eneste kvinnelige manusforfatteren for «The Office», og på sin tid som praktikant for «Late Night with Conan O’Brien». Kaling vet åpenbart hva hun snakker om og har mye på hjertet, da er det jo litt synd at den svakeste linken i «Late Night» er manuset hennes.
Les også: Britiske filmstjerner krever slutt på seksuell trakassering
Det er kanskje litt urettferdig å kritisere filmen for å lene seg tilbake på såpass mange velbrukte sitcom-klisjeer at dette til tider minner om en nyinnspilling av «The Devil Wears Prada». Målet her er jo åpenbart å lage en konvensjonell humørspreder, som oppdaterer formelen litt med noen tidsriktige elementer. Men det forminsker helhetsinntrykket at manuset føles en smule ufokusert, og sjelden blir så vittig som det burde være. Tina Fey gjorde alt dette med betydelig større spenst i «30 Rock», men selv om «Late Night» føles litt stølere er den fortsatt veldig lett å like. Vi vil jo alle leve i en parallelldimensjon der Emma Thompson dukker opp på TV hver ukedag.