Film

«Spider-Man: Far from Home»: Sympatisk nettspinner

Selv om kinosommeren hittil har vært en gedigen skuffelse kan vi alltid stole på Marvel, som med «Spider-Man: Far from Home» leverer nok en sjarmerende, solid superheltfilm.

Dagsavisen anmelder

5

EVENTYR

«Spider-Man: Far from Home»

Regi: Jon Watts

USA, 2019

«Spider-Man: Far from Home» vil mest av alt være en lystig ungdomsfilm i sommerferiemodus, men som samtidig er den tynget med å nøste opp de løse trådene fra dette vidtspennende film-universet, og må fungere både som en oppfølger til «Spider-Man: Homecoming» og en epilog til Marvels såkalte tredje fase.

Bare det at denne filmen eksisterer er en temmelig stor spoiler om «Avengers: Endgame», siden Peter «Spider-Man» Parker (Tom Holland) ble knipset bort og døde i slutten av «Avengers: Infinity War». «Endgame» er i ferd med å bli filmhistoriens største kassasuksess (da dette ble skrevet var den bare noen millioner unna å danke ut James Camerons «Avatar» fra førsteplassen), så oddsene er temmelig gode for at du allerede sett den. Hvis ikke er du herved advart: flere sentrale hendelser blir avslørt akkurat nå.

Etter fem år vendte halvparten av alt livet på kloden plutselig tilbake fra knipse-limbo. Blant dem var Peter Parker, bestekompisen Ned (Jacob Batalon), MJ (Zendaya), Betty Brant (Angourie Rice) og Flash Thompson (Tony Revolori) – som alle er nødt til å gjenta samme klassetrinn på skolen, mens medelevene de forlot plutselig er fem år eldre. «Spider-Man: Far from Home» bruker ikke særlig mye tid på å skildre akkurat hvor drastisk forandret verden er etter hendelsene i «Endgame», men vi får små hint om hjemløshet og økonomiske problemer.

Les også: Blockbusterne i Avengers slår rekorder på kino (DA+)

Tilstanden er allikevel ikke verre enn at skolen Peter Parker går på har ressurser til å sende ham på en toukers klassetur til Europa, der han håper på å få den siste tidens traumer på avstand og bare være en normal tenåring. Den overivrige hundevalpen som stadig måtte snøres inn av Tony Stark har nå mest lyst til å ta en pause fra nettspinningen. Parker har mobilen full av ubesvarte anrop fra en irritert Nick Fury (Samuel L. Jackson), og han føler seg slett ikke rede til å ta sin plass som Tony Starks arvtager.

For sikkerhets skyld har allikevel Tante May (Marisa Tomei) stappet den gamle Spider-Man-drakten i koffert hans, uten å fortelle at hun har innledet en romanse med Tonys trofaste assistent Happy Hogan (Jon Favreau). Første stopp på klasseturen er Venezia, som ved et pussig sammentreff blir angrepet av et rasende vannmonster – overvunnet i siste liten av en mystisk superhelt med en gullfiskbolle på hodet.

Han viser deg å være Quentin «Mysterio» Beck (Jake Gyllenhaal), en nobel helt som har kommet fra en parallelldimensjon for å overvinne mektige urkrefter kalt «Elementals». Hjemverdenen til Beck ble utslettet av disse udyrene, som nå akter å ødelegge vår versjon av jorden. Beck danner et nært bånd til Peter, som er ubevisst på jakt etter en ny farsfigur etter å ha mistet mentoren Tony Stark. Den avdøde jernmannen har imidlertid etterlatt et mektig hjelpemiddel til sin protesje Parker: et par solbriller som styrer den kunstige intelligensen E.D.I.T.H., og all datateknologi Stark Industries har til rådighet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Alle som har lest tegneseriene vil trolig klare å gjette seg til hvor minst en av disse historietrådene ender opp, men filmen har en interessant vri på dem – og midtveis i slutteksten kommer en snedig skruball som sender serien videre i en ny retning. Dette er ikke like eksperimentelt, visuelt ambisiøst og oppfinnsomt som fjorårets dataanimerte «Spider-Man: Into the Spider-verse», selv om «Far from Home» også dreier seg om multivers-komplikasjoner, og inkluderer noen visuelt sprelske sekvenser.

I likhet med forgjengeren «Homecoming» dras historien ned på et mer personlig nivå, og formatet er mer beskjedent. Fokuset holdes på Peter Parker og vennegjengen hans, mens superhelt-actionscenene kommer i tredje rekke – noe som fungerer helt ypperlig, til stor del fordi skuespillerne er så sjarmerende og sympatiske. Det merkes også at det kreative teamet fra forgjengeren er tilbake, inklusive regissør Jon Watts, samt manusforfatterne Chris McKenna og Erik Sommes. De holder tonen lystig, med et enda større fokus på humor enn forgjengeren «Homecoming».

Alle referansene til droner, «fake news», desinformasjon, mediamanipulasjon, livblogging, overvåking og selv Alex Jones blir til tider litt for dagsaktuelt til å fungere i en film som tross alt skal utspille seg fem år inn i fremtiden, og man kan savne litt mer informasjon om hvordan verden egentlig fungerer i etterkant av Thanos-kalypsen. Men som en jovial epilog og underholdende ungdomsfilm fungerer «Spider-Man: Far from Home» over all forventning.