Film

Filminstituttets kuttplaner vil ramme de mest sårbare delene av norsk filmbransje

Norsk filminstitutts varslede sparetiltak som følge av ABE-reformen, kan komme til å ramme rekruttering av unge talenter og det offentlige ordskiftet rundt norsk film og filmkunnskap.

Den norske filmbransjen fikk det som kan bli noe langt verre enn en sommerlig kalddusj gjennom Norsk filminstitutts framlegging av en omfattende spareplan som rammer bransjen bredt og dels brutalt. Riktignok var kalddusjen ventet, siden kravet til innsparinger kommer som følge av ABE-reformen, som pålegger statlige institusjoner å spare 0.5 prosent av de årlige driftsutgiftene.

Norsk filminstitutt (NFI) er underlagt Kulturdepartementet og pålagt reformen. Men når protestene og ikke minst advarslene fra en samlet bransje likevel hagler over NFIs prioriteringer og Kulturdepartementets unnfallenhet, er det fordi kuttene rammer dels alt annet enn driftsutgifter, uten at de involverte er blitt rådspurt eller bransjen tatt med på høring. NFI-direktør Sindre Guldvog la fram kuttplanene på styremøtet nå i juni, og har fått klarsignal til å gå videre. Fortsatt gjenstår en rekke kunnskap rundt hva som kuttes og hvordan, men det er liten tvil om at disponeringene kan skade kjernevirksomheten både på nasjonalt og regionalt nivå.

Les også: Lavtrykk i norsk filmbransje

Den varslede krisen dette medfører for deler av filmbransjen handler ikke nødvendigvis om at det er så fryktelig mye penger samlet sett. Det drastiske i sammenhengen er at alt tas på en gang, og det rammer selve grunnfjellet innenfor NFIs forvaltning av mandatet. Det rammer ikke i første rekke støtte til filmproduksjon, men formidlingen, kunnskapen og rekrutteringen rundt det som i siste ledd blir synlig for deg og meg og alle som er glad i norsk film – det vi ser på kino eller via strømming. Løkka ble lagt og strammet uten forvarsel. Dette kommer på toppen av en generell uro i bransjen, som blant annet skyldes de siste årenes uforutsigbare tildelinger til produksjon over kulturbudsjettet.

Selv om Trine Skei Grande i sitt budsjett for 2019 fikk plusset på 50 millioner til norsk film, må bransjen snu hver krone enten det handler om distribusjon, kinokultur og formidling, eller om produksjonsstøtte til nye filmer. Det mest synlige tegnet på ustabilitet var at vårhalvåret bød på bare seks norske filmpremierer på kino, mer enn en halvering fra 2018. Også Riksrevisjonens svært kritiske rapport fra i fjor, som fastslo at tilskuddsforvaltningen til NFI er lite effektiv og mangler overordnede mål, er forhold som bidrar til uro på bakkeplan.

Les også: Norsk drama på kinotoppen

Blant det som sannsynligvis rammes hardest om de foreliggende kuttplanene vedtas – om man ser utover forslaget om at sju stillinger skal kuttes i selve forvaltningsorganet NFI – er ikke minst hardt tilkjempede ordninger som Filmrekrutteringsstipendet og Manusordningen. Dette er to ting som på hvert sitt vis er enkle og rimelige, men ikke desto mindre svært viktige ordninger for å bringe fram nye talenter og sørge for kompetanseheving og kvalitetsheving innen norsk film. En samlet bransje understreker da også i et felles framstøt mot NFI at «nedskjæringene i disse ordningene vil påvirke hele bransjen og dermed også publikum». Blant underskriverne er tunge aktører som Norske Filmregissører, Dramatikerforbundet, Norsk Filmforbund, Virke Produsentforeningen og Norsk Skuespillerforbund, i tillegg til de regionale filmsentrene.

Videre har en rekke andre instanser skrevet under på opprop som hegner om deler av bransjen eller ansvaret for norsk film generelt, ikke minst når det gjelder arbeidet som gjøres blant barn og unge, og for å tilknytte seg nye talenter gjennom ordninger som nå kan stå for fall.

Les også: Ber Grande gripe inn i NFI-kutt

Fortsatt råder det mye usikkerhet rundt hvem og hva det gjelder. Blant dem som nå ikke vet om de har videre eksistensgrunnlag, er også alle de norske filmtidsskriftene som rammes gjennom kuttet av posten som på NFI-språket kalles «nasjonale profileringstiltak», hvor det anslagsvis skal kuttes en million kroner. Slik Dagens Næringslivs forsøk på å kutte kulturanmeldelser for et drøyt halvår siden skapte mye røre og til slutt retrett fra ledelsens side, har også nyheten om at filmtidsskriftene kan forsvinne som følge av institusjonelle omdisponeringer skapt stort engasjement. Ikke så rart, siden dette er så langt det minst abstrakte i all spekuleringen rundt følgene av NFIs spareplan. Når nettopp den vanlige filminteressertes kilde til kunnskap og diskusjon forsvinner, blir konsekvensene brått konkrete.

Les også: Dette kan bli filmmagasinet Montages sin dødsdom

Innen tidsskriftporteføljen finner vi bransjetidsskriftet Rushprint, som dekker produksjonsmiljøene og norsk og nordisk kino- og filmkultur. Rushprint er med sine om lag 400.000 i støtte den største mottakeren fra denne delen av NFIs aktivitet. Nettstedet Montages gikk tidligere i sommer hardt ut her i Dagsavisen og varslet at et kutt i driftsstøtten fra NFI vil føre til nedleggelse for filmsiden som jevnlig kommer med nyheter, rapporter og ikke minst grundige filmanalyser både i skriftlig form og gjennom podkasten Filmfrelst. Montages, som tidligere i år fikk Norsk filmkritikerlags ærespris «Budbringeren» for sitt engasjement for norsk film, mottok 380.000 i driftsstøtte for 2019.

Andre som står i fare for å miste en viktig økonomisk livline er filmtidsskriftet Cinema og mer spesialiserte publikasjoner som Wuxia. Til sammen utgjør disse en svært viktig del av den norske film- og kulturoffentligheten, da de på hvert sitt vis belyser, opplyser, analyserer og går i dialog med bransjen på et vis som de mer etablerte dags- og etermediene ikke makter å opprettholde i en stadig mer digitalisert mediehverdag.

Les også: NFI må kutte i folk og tiltak

Norsk filminstitutt er direkte underlagt Kulturdepartementet, og i første omgang har de sendt ballen tilbake til NFI og deres forvaltning av effektiviseringstiltakene. Hvis NFIs vurderinger rammer bransjen så hardt som den selv advarer mot, uten at for eksempel midler til tidsskrifter, manusutvikling, stipend og kompetanseheving videreføres i andre former, blir likevel Kulturdepartementet nødt til gå forslagene til sparetiltak etter i sømmene. En innstramming av driftsutgifter skal i utgangspunktet gjøre hverdagen lettere for institusjoner av NFIs størrelse, og ikke tyngre for bransjen instituttet er satt til å forvalte.

Artikkelforfatteren er styreleder i Norsk Filmkritikerlag, som for 2018 ga sin ærespris «Budbringeren» til omtalte Montages.

Mer fra Dagsavisen