4
DRAMA
«Solnedgang i Budapest»
Regi: Lazlo Nemes
Ung./Fr. - 2018
Den ungarske regidebutanten Laszlo Nemes lagde en av de sterkeste filmene i 2016, med Holocaust-simulatoren «Sauls sønn»; en Oscar-vinner som endte opp på min «Årets beste filmer»-liste for tre år siden. Nå er han endelig tilbake med sin andre langfilm, som tar med på en ny marerittreise med advarsler om hvor menneskeheten vil ende opp igjen hvis de destruktive impulsene tar overhånd. «Solnedgang i Budapest» tar i bruk den samme visuelle stilen som «Sauls Sønn», med lange, håndholdte tagninger i snevert nærsynt-fokus (nok en gang fanget opp av filmfotografen Matayas Edely), som holder seg tett opp til hovedpersonenes hode mens omgivelsene fanges uskarpt opp i periferien. Men fremfor å gjenskape den rystende følelsen av å være fanget i Auschwitz mot slutten av andre verdenskrig, er vi fanget i sepiafargede Budapest mot begynnelsen av den første. «Solnedgang i Budapest» tar for seg brytningstiden i 1913, mens den nye metropolen er rammet av en varmebølge. Noe ulmer i Wiens søsterby, en rastløs uro som personifiseres av Irisz Leiter (Juli Jakab). En hjemsøkt skjønnhet som har ankommet den eksklusive hattesalongen Leiter for å få seg jobb. Hun er villig til å jobbe gratis om så være, men blir allikevel avvist av eieren Oszkar Brill (Vlad Ivanov). Høflig, men bestemt. Irisz er et gåtefullt mysterium, som åpenbart har vendt tilbake til Budapest fordi hun har noe uavklart.
Noe med sammenheng til foreldrene som døde da hun var to år gammel, i den voldsomme brannen som ødela familiens fornemme hattesalong. Den samme salongen som ble bygget opp igjen av herr Brill, og fortsatt bærer familienavnet hennes. Irisz har tilbragt tiden i Wien, men oppdager at hun har en bror, som ingen våger å snakke høyt om. Kalman, som ifølge enkelte er en morder og gjengleder, ifølge andre en slags djevel. Muligens en anarkist som blir en av katalysatorene til første verdenskrig, eller kanskje en slags kaosgud som varsler endetidene. Irisz kaster dampbåtbilletten tilbake til Wien, som hun får av forretningsmannen Brill. Isteden begir hun seg inn i Budapests dekadente skyggeverden på jakt etter svar. Sniker seg inn i palasset til den ustabile grevinnen Redey (Julia Jakubowska). Er vitne til den aristokratiske elitens utnytting av unge arbeiderklassepiker, og forkler seg som en gutt for å snike seg inn i et hemmelig anarkist-møte. Hun famler i blinde etter svar som aldri kommer. Gjør konstant det stikk motsatte av hva folk ber henne om. Plasserer seg i betydelig fare, uten at hverken hun eller vi blir så mye klokere om hva som egentlig foregår. Historiens gang er preget av uoversiktlig kaos, og kun i ettertid er vi i stand til å tolke hva som har skjedd. «Solnedgang i Budapest» føles som en symbolsk drømmereise inn i apokalypsen, der vi er vitne til at et korrupt imperium råtner opp innenfra og selvdestruerer. Handlingen er for vag og uhåndgripelig til å ha den samme universelle kraften som «Sauls sønn», men som filmhåndverk er dette helt mesterlige saker.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Laszlo Nemes er i besittelse av den samme kjølige perfeksjonismen som sitt forbilde Stanley Kubrick, og har lagt sin flid i å gjenskape 1910-tallets Budapest på en autentisk måte. Omtrent hver eneste bilderute er full av visuelle detaljer, selv om vi bare ser dem noen sekunder mens kameraet sveiper forbi. Jeg kan ikke engang forestille meg det enorme detaljarbeidet som for eksempel må ha gått inn i å orkestrere en masse kostymekledde statister, skilt og rekvisitter bare sånn at vi kan fange opp raske glimt av dem i det lille bakvinduet til en hestevogn som kjører gjennom Budapest. Iscenesette en hel militærparade med korps, som vi bare kan skimte uskarpt i bakgrunnen i en av scenene. Eller bygge opp en hel cafe vi kun ser reflektert i et glassvindu. Filmen er full av sånne øyeblikk, som er helt overveldende i sin detaljrikdom. Synd ikke historien Laszlo Nemes forteller vekker like sterke følelser, og frustrer oss med full hensikt. Vel, historie er helt feil ord. Dette er mer en opplevelse. «Solnedgang i Budapest» følger den subjektive, snevre synsvinkelen til Irisz i utmattende to timer og tjue minutter. Hun er i konstant bevegelse, rastløs og søkende, mens filmen blir gradvis mer truende, surrealistisk og forvirrende. På ett tidspunkt sier en av de gåtefulle rollefigurene «bak uendelig skjønnhet skjuler det seg en grusom verden». Det høres ut som Laszlo Nemes’ filosofi bak hele filmen. Jeg kan ikke påstå at jeg helt skjønner hva han vil formidle her, men han tar oss med på en intens drømmereise inn i mørket, som er mesterlig iscenesatt og definitivt ikke likner på noe annet jeg har opplevd. Bortsett fra «Sauls sønn», og noen ubehagelige febermareritt.