4
DRAMA
«Green Book»
Regi: Peter Farrelly
USA, 2018
«Green Book» er den første «seriøse» filmen til Peter Farrelly, som tidligere har regissert gjøglete bajaskomedier som «Dum og Dummere» (1994) og «Me, Myself & Irene» (2000) sammen med lillebroren Bobby. Med «Green Book» prøver han seg på en lettfordøyelig, publikumsvennlig «feel good»-film om vennskapet mellom den italiensk-amerikanske rabagasten Frank «Tony Lip» Vallelonga (Viggo Mortensen) og den forfinede, afroamerikanske jazz-pianisten Don Shirley (Mahershala Ali). Året er 1962, og Tony Lip jobber som dørvakt på den mafiaeide New York-nattklubben Copacabana mens kona Dolores (Linda Cardellini) og ungene venter hjemme i The Bronx.
Etter at nattklubben stenger på grunn av renovasjoner er Tony nødt til å finne en ekstrajobb, og han er lite lysten på å utføre kriminelle oppdrag for mafiabossen Augie (spilt av Tony Lips’ sønn Nick Vallelonga, som også skrev manuset). Isteden får Tony et tilbud om å jobbe som sjåfør for jazzpianisten Don Shirley, som er i ferd med å begi seg ut på en åtte ukers turne gjennom de rasesegregerte sørstatene. Den joviale rasisten Tony er litt skeptisk, men trenger pengene. Don Shirley er tilsvarende skeptisk, men trenger en nevenyttig tøffing som kan beskytte ham hvis det blir bråk. Så de kjører ut på tur i en mintgrønn Cadillac DeVille, og løser rasismen i USA en gang for alle.
Les også: «If Beale Street Could Talk»: En sørgmodig sang om USA
Ok, kanskje ikke helt. Men de opparbeidet i alle fall gjensidig forståelse for hverandre. Kontrastene skrus opp mens de to karene går hverandre på nervene. Tony er såpass rasistisk at vi ser ham kaste kjøkkenglass som er brukt av afroamerikanske håndverkere, men er samtidig en sosialt omgjengelig livsnyter med stor sans for Motown-musikk. Et taktløst «goombah»-kjøtthode med enorm appetitt, som snakker ustanselig totalt uten filter. Som oftest med mat i munnen. Don er selvfølgelig hans rake motsetning: en forfinet gentleman med perfekt diksjon, som først forholder seg til Tony Lip med nedlatende arroganse. Et musikalsk geni som spiller sofistikert jazz for et velstående, kritthvitt publikum, vel vitende om at de aldri hadde akseptert ham som klassisk pianist.
Les også: «The Favourite»: En bløtkake full av rottegift
Tony er utstyrt med «The Negro Motorist Green Book», en guide over hoteller og spisesteder i sørstatene, som afroamerikanere kan besøke uten umiddelbar frykt for å bli lynsjet. Han blir begeistret over Don Shirleys musikalske talenter, og gradvis mer rystet over den nongalante rasismen han utsettes for. I det ene øyeblikket blir Don hyllet med begeistret applaus, og loses rundt for å møte sørstatenes aristokratiske elite med champagneglass i hånden. I det øyeblikket neste nektes han å bruke toalettene deres, og spise i restaurantene han opptrer i. Tonys rasisme er mer basert på ignoranse enn intoleranse, og han viser seg å være betydelig mindre fordomsfull enn sin samtid. Det føles feilvurdert at Tony lærer Don gledene av fritert kylling, Little Richard og Aretha Franklin – og i en scene hevder at han vet mer om svart kultur enn Don. Men med litt godvilje kan det tolkes som et utslag av Tonys egen uvitenhet, og i rettferdighetens navn var Don Shirley en sofistikert homse som levde et skjermet liv.
Les også: Den store stemmen har stilnet
Peter Farrelly er uansett mer opptatt av kulturkollisjonene (og det gradvise vennskapet) mellom den forfinede snobben og den ubehøvlede slusken, enn han er av å si noe relevant om raserelasjoner i sekstitallets USA. Noe som for så vidt er helt greit; alle filmer er jo ikke nødt til å ha en «woke» agenda. Historiens fortelles fra den subjektive synsvinkelen til Tony Lip; en fargerik skrue som på eldre dager var en karakterskuespiller i blant annet Scorseses «Goodfellas» og flere episoder av «The Sopranos». Jeg tipper at James Gandolfini hadde vært et perfekt valg til å portrettere Tony Lip, hvis han fortsatt var i live, eller eventuelt en yngre Andrew «Dice» Clay. Viggo Mortensen er ikke særlig høyt oppe på lista over skuespillere som i utgangspunktet er velegnet til å spille en ubehøvlet, overvektig italiensk-amerikaner, men han takler utfordringen med stor dedikasjon. I en alder av seksti år (!) er Mortensen minst tretti år for gammel for denne rollen; men han gjør en solid rolleprestasjon.
Mahershala Ali er tilsvarende severdig, selv om det jeg har sett av arkivintervjuer med Don Shirley antyder at han i virkeligheten var langt mer flamboyant og affektert enn Alis beherskede, regale portrett av ham. Det er kanskje litt skuffende at en såpass lettfordøyd «feel good»-film har endt opp med en masse filmpriser og fem Oscar-nominasjoner for blant annet beste film, mens den mer nyanserte og gripende «If Beale Street Could Talk» har fått mye mindre oppmerksomhet. På den annen side tangerte «BlacKkKlansman» og «Black Panther» dem begge med respektive seks og sju Oscar-nominasjoner, så alt i alt har dette vært et bra år for afroamerikanske helter. «Green Book» er totalt fri for uventede vendinger og temmelig tannløs i sin skildring av Jim Crow-æraens rabiate rasisme, men fungerer all forventning som folkelig underholdning – og vennskapet mellom de to hovedpersonene er skikkelig sympatisk skildret.