4
DRAMA
«Vice»
Regi: Adam McKay
USA, 2018
«Tusen takk til Satan, som ga meg inspirasjonen til å spille denne rollen». Christian Bale skapte litt oppstyr da han for noen uker siden avsluttet takketalen sin under Golden Globes-utdelingen med denne setningen. Tilhører du den verdikonservative høyrefløyen vil du sikkert føle at filmen demoniserer hovedpersonen. «Vice» er det stikk motsatte av en upartisk filmografi, selv om den på overflaten stort sett holder seg til fakta. En syrlig, rasende satire om det republikanske partiets moralske forfall, befolket av ekstremt kyniske svinepelser som utelukkende er opptatt av å gagne seg selv. Så at en del amerikanere nå nærmest ser ut til å ha et nostalgisk forhold til George W. Bush-administrasjoner sier unektelig sitt om dagens krisesituasjon i Washington. Eventuelt hvor fort folk glemmer fortidens synder. Det er uansett litt påfallende at en såpass oppviglersk film har sanket åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategoriene beste film, regi og manus. Jeg vil ikke påstå at «Vice» fortjener disse utmerkelsene, til det er filmen alt for ufokusert, haltende og drevet av politisk antipati. Christian Bale, derimot, er skremmende bra her. Hans fysiske forvandling er i seg selv oppsiktsvekkende; godt hjulpet av en vektøkning på tjue kilo, spesialtrening og helt mesterlige sminkeeffekter. Men Bale går dypere, og gjør dette portrettet til noe mer enn bare en treffsikker, fotorealistisk karikatur.
Les også: «Destroyer»: Nicole Kidman er ikke til å kjenne igjen (+)
«Vice» føles som en uoffisiell oppfølger til Oliver Stones «Nixon» (1995) og «W.» (2008), men Adam McKay er drevet av et politisk engasjement som Stone ser ut til å for lengst ha mistet. McKay er fortsatt mest kjent for de oppriktig gøyale Will Ferrell-komediene «Anchorman: The Legend of Ron Burgundy» (2006), «Step Brothers» (2008) og «The Other Guys» (2010), men har en fortid i «Saturday Night Live» og humortroppen «Upright Citizens Brigade». McKay sto dessuten bak George W. Bush-parodien «You’re Welcome, America», som ble en stor suksess på Broadway. Så politisk satire har vært en sentral del av karrieren hans, selv om den skarpe finanskrise-komedien «The Big Short» (2015) allikevel føltes som et vendepunkt. «Vice» er iscenesatt i samme ukonvensjonelle stil: med parodiske digresjoner, surrealistiske innslag og skuespillere som snakker direkte til kamera. Livshistorien til Dick Cheney (Christian Bale) blir fortalt av familiemannen Kurt (Jesse Plemons), av årsaker som ikke blir åpenbare før filmens siste minutter. Han kartlegger hvordan Dick Cheney i yngre år var en retningsløs drukkenbolt, som på sekstitallet drakk seg ut av Yale-universitetet og endte opp med to arrestasjoner for fyllekjøring. Han straighter seg først opp etter en skikkelig skyllebøtte fra sin fremtidige kone Lynne (Amy Adams), som er drevet av iskalde ambisjoner om å bli noe mer enn sin egen mor. Hun presser Dick i retning Washington, først som assistent til Nixons økonomiske rådgiver Donald Rumsfeld (Steve Carell), der han plukker opp triksene som senere ville ham gjøre ham til mørkets machiavelliske fyrste i administrasjonen til George W. Bush (Sam Rockwell).
Les også: «Free Solo»: Glem denne om du har høydeskrekk (+)
Foruroligende mye av det vi er vitne til i «Vice» er basert på omfattende research og kalde fakta, og det er lett å dele Adam McKays raseri over den amoralske kynismen som dyttet Dick Cheney hele veien opp til den politiske makttoppen. En destruktiv virvelvind av løgner, tortur, folkemord, krig og lidelse drevet av griskhet og personlige ambisjoner. McKay spenner imidlertid ben på sin egen troverdighet ved å inkludere flere scener som på sitt beste er ren spekulasjon. På sitt verste ren historieforfalskning. «Vice» insinuerer blant annet at Lynne Cheneys mor Edna ble myrdet av hennes alkoholiserte far Wayne (Shea Whigham), noe det ikke finnes håndfaste beviser (eller engang sterke indisier) for. Filmen bommer også i sin skildring av Dick som en apolitisk opportunist; som utelukkende velger den republikanske siden fordi han blir imponert av mentoren Donald Rumsfelds sarkastiske karisma. Bare for å understreke dette poenget med markeringspenn har McKay inkludert en unødig scene der Rumsfeld svarer med hysterisk hånlatter etter at Cheney forundret spør ham «hva tror vi egentlig på?». Ellers er alle de store hittene med: Cheneys støtte til den lesbiske datteren Mary (Alison Pill), før han hensynsløst kaster henne under bussen for å sikre den politiske karrieren til eldstedatteren Liz (Lili Rabe). Halliburton-millionene, «the unitary executive theory», 9/11, hjerteattakkene, «Krigen mot terror» og naturligvis øyeblikket Dick skyter Harry Whittington rett i fjeset – og deretter får ham til å offentlig be om unnskyldning for å havnet foran hagla hans. Filmen suser igjennom femti år av Cheneys liv i en så forrykende fart at nyansene er nødt til å forsvinne, noe som antyder at «Vice» ville ha fungert best som en lengre miniserie for HBO. Alt dette er utsøkt underholdende så lenge Adam McKay lener seg tilbake på sine komiske talenter og lar satiren styre retningen. Langt fra like tolerabelt når han hamrer inn de politiske poengene sine med Michael Moores slegge, og prediker til koret. «The Big Short» var mer innsiktsfull, vittigere og skarpere skrevet, men «Vice» har et stort trumfkort i Christian Bale. Filmen kommer aldri til bunns i hva som egentlig driver denne hemmelighetsfulle taskenspilleren, men Bale gir oss et overbevisende glimt av den skarpe, kompliserte, kalkulerte intelligensen bak republikanernes motsvarighet til Darth Vader.