5
DRAMA
«Roma»
Regi: Alfonso Cuarón
Mex./USA, 2018
Den mexicanske regissøren Alfonso Cuarons imponerende filmografi er like brokete som hans egen kulturelle bakgrunn. Med «Roma» – som vant Gulløven i Venezia og som er en del av en ny bølge kvalitetsfilm med strømmegiganten Netflix som produsent – tar den markante regissøren oss tilbake til sin egen oppvekst i Mexico City, til den i dag hippe bydelen Colonia Roma, «Roma», der de store middelklassehusene brøt mot rustikke gatestrukturer.
Han har selv skrevet manus, han regisserer og for første gang står han også bak kamera, og dette understreker det sterkt personlige i prosjektet som er tilegnet hushjelpen og barnepiken Libo, som var sentral i oppdragelsen av Alfonso fra han var ni år gammel. I filmen heter hun Cleo, og det er hun som er øyne og fokus i en film som på nærmest drømmende vis fanger hverdagens dramatikk og familiens buktende følelser, en person med sterk tilstedeværelse som uavhengig av klasseforskjell og arbeidstakerforholdet behandles med en viss inkludering og åpenbar varme fra familien.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Yalitza Aparicio som Cleo. Foto: Netflix
Les også: Bernardo Bertulocci var den siste legenden
Cuarón har vist et sikkert blikk for sin egen kultur tidligere, som med «Og mora di også» (2001), og også etter «Harry Potter og fangen fra Azkaban», «Children of Men» og science fiction-mesterverket «Gravity» forbindes han med fargesterke filmer. «Fargesterk» er også «Roma», selv om den er filmet i fengslende svart-hvitt og dyrker utsnittenes estetiske formspråk inntil det fullendte. Det handler om hvordan man forvalter minner, om vektleggingen av personligheter og magien i det nostalgiske. Når faren forlater de fire barna og moren deres blir Cleo den kjærlige klippen i en husholdning hvor moren tror hun er mer til stede enn hun er.
Cleo selv lever et liv ved siden av pliktene, og det er gjennom henne vi tas med ut i det myldrende folkelivet, til kafeene og inn i de majestetiske kinoene. Om tittelen «Roma» skulle lure deg til å først tro at dette handler om Italia, er i det minste inspirasjonen fra den italienske neorealismen i disse scenene tydelig. Det er under en kinovisning Cleo forteller kjæresten at menstruasjonen har uteblitt. Det får alvorlige følger for en ung jente som frykter framtida i et land og innenfor en familie der morgendagen knapt kan planlegges.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Cleo er nydelig spilt av den 24 år gamle førstegangsskuespilleren Yalitza Aparicio, som kommer fra den samme regionen virkelighetens Libo kom fra. I filmen veksler hun mellom å snakke spansk og den lokale Mixteca-dialekten sammen med kollegaen og venninnen Adela (Nancy Garcia). Det er gjennom dem filmens lineære tråd spinnes, men som i drømmer flest er også «Roma» preget av de fragmentariske, absurde minnene, som når familien feirer nyttår hos en familien Larsson, og det under festen begynner å brenne i skogen utenfor.
En i selskapet tar av seg masken han har båret kvelden gjennom, som en busemann som har fått jobben med å løpe etter barna som hyler av skrekkblandet fryd. I forgrunnen for kaoset og brannslukningen gir han seg til å synge «Å eg veit meg eit land», den av Elias Blix som nå til dags helst høres på Aspmyra stadion. Det er uklart hvordan Kjartan Halvorsen og andre biroller med navn Halvorsen har endt i «Roma», og for den saks skyld sangen i seg selv, men om akkurat denne sekvensen har en dobbeltbunn er det at sangen egentlig har tittelen «Barndomsminne frå Nordland».
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Netflix
«Roma» som film er et barndomsminne, og som teksten til Blix dyrker den også nostalgien på en storslått, avvæpnende, likevel grim realistisk måte, som et speil satt opp mot minner som er like sanne som de er fantasifulle. I en løst episodisk kronologi danner de her en fortelling om klasse, kultur, svik, selvrespekt, omsorg og overlevelse i en voldsom brytningstid i Mexico, mellom fotball-VM i 1970 og til etter Corpus Christi-massakren på studentene i juni 1971, som danner et brutalt bakteppe for noen av filmens mest fantastiske massescener og et møte som for Cleos del skal få store konsekvenser.
Les også: Der ingen kan høre at du skriker
Med «Roma» har Cuarón laget en sterk hyllest ikke bare til en for han viktig person og minnene hun projiserer, men også til den allmenne følelsen av hvordan man som voksen betrakter egen barndom gjennom et slør av innfall og situasjoner, hvor detaljene blåses opp mens de livsforandrende hendelsene blir desto mer uhåndgripelige. Skildringen av barna, av den frenetiske og impulsive barneleken, lydene, kaoset, ja nesten lukten av rengjøringsmidler og forråtnelse i solsteken, er med på å poengtere dette kloke og visuelle storverket av en film.
Og til sjuende og sist handler det om kvinnelig samhold og nettverk på tvers av kulturelt opphav og klassetilhørighet når grunnen dras bort under dem, på samme vis som hele det mexicanske samfunnet i nettopp denne tidsepoken truer med å kollapse mens barna sorgløst lar seg omfavne av snille mennesker uten å stille spørsmål ved hvorfor morens store amerikanske bilflak stadig bulkes. Slik holdes klisjeene og melankolien på avstand i en film som føles befriende tro mot fantasiens beskyttende varme.
«Roma» vises nå på Cinematekene i Oslo og Trondheim og på Vega Scene i Oslo fram til Netflix-premieren 14. desember.
Les også: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter
