4
DRAMA
«Sommerfugler»
Regi: Tolga Karacelik
Tyrkia, 2018
«Sommerfugler» er en prisvinner fra Tyrkia, en filmnasjon som kanskje ikke først og fremst har bemerket seg med sin skarpe humoristiske sans. Tyske astronauter streiker over at Angela Merkel ikke har satt av penger i statsbudsjettet for å sende dem opp i verdensrommet, og astronauten Cemal (Tolga Tekin) setter fyr på den hjemmelagde astronautdrakten sin i protest under et direktesendt TV- intervju. Han får ikke helt den reaksjonen han håpet på. Cemal flyttet fra Tyrkia i barndommen etter at moren begikk selvmord, og forlot de to søsknene sine til fordel for et nytt liv i Tyskland. Man kan mistenke at Cemal drømmer om å dra til Månen bare for å komme enda lengre vekk fra familietraumene. Men så får han plutselig en telefon fra pappa Mazhar, som han ikke har vekslet et ord med siden barndommen. Cemal får oppdraget med å samle sammen søsknene sine, og ta dem tilbake til hjembyen Hasanlar for å besøke faren for første gang på over tretti år. En ufrivillig familiegjenforening, som røsker opp i gamle sår og tvinger søsknene til å konfrontere tunge ting de har gjort sitt beste for å glemme.
Alle tre bærer dessuten på sine private og profesjonelle frustrasjoner, og livene deres er fastlåste. Cemal er astronauten som aldri kom seg ut i verdensrommet. Lillebroren Kenans (Bartu Kücükcaglayan) karriere som TV-skuespiller flatet ut, og nå livnærer han seg som stemmelegger for teite hjemmevideoer. Søsteren Suzan (Tugce Altug) hater jobben som førskolelærer, og er i ferd med å dumpe den åndsfraværende ektemannen sin under en bedre fiskemiddag da Cemal plutselig ringer henne. Perfekt timing, Suzan er mer enn klar for en langtur bort fra hverdagslivet sitt. Cemal banker på hjemme hos Kenan i Istanbul, en sen kveld etter at den sørpefulle lillebroren har prøvd å sjekke opp damer på en rockeklubb. Kenan har slett ikke lyst til å bli med på reisen, men lar seg til slutt overtale. I løpet av kjøreturen blir søsknene bedre kjent med hverandre, og vi blir bedre kjent med dem. Den desillusjonerte kynikeren Kenan viser seg å ha gode grunner til å ha kuttet kontakten med familien. Cemal er mer eksentrisk enn han først gir inntrykk av og Suzan bærer på et raseri som bobler til overflaten etter at hun har fått seg noen drinker. Ja, hun blir skikkelig stridslysten i fylla. Vel fremme i Hasanlar blir ikke gjenforeningen med pappa helt som de trodde. Dette er en doven landsby som skjuler mye galskap: inklusive eksploderende høner, en eksentrisk borgemester, pluss en imam som står midt oppe i en eksistensiell krise og har mistet troen. Det sies at sommerfuglene kommer til Hasanlar for å dø, akkurat som i godnatteventyret den avdøde moren fortalte dem i barndommen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Sommerfugler» blir mer alvorstynget etter den første timen, men dette er heldigvis ingen tung arthouse-film. Snarere det som på godt norsk kan kalles en «easy watch». Det føles i seg selv forfriskende at de tre hovedpersonene er urbane folk som reflekterer dagens Tyrkia, og ikke et kjøkkenbenkromantisk vrengebilde av livet på landsbygda. En del av humoren er såpass lokal at den forsvinner for oss som ikke er særlig godt bevandret innen tyrkisk nittitallsmusikk, folks væremåte i forskjellige regioner og sosiale koder – men en del er universelt gøyalt. Vi kan alle sett pris på eksploderende høner, og folk som oppfører seg ufint i upassende situasjoner. Ikke minst er «Sommerfugler» veldig uforutsigbar, og blir aldri så gjøglete som de første minuttene antyder. De brå skiftningene mellom absurd humor og vonde følelser sklir umerkelig inn i hverandre, og blir aldri melket for «latter gjennom tårene»-sentimentalitet. I likhet med så mange av oss bruker hovedpersonene humoren som en forsvarsmekanisme for å dekke over traumer, og mange ganger er jo livet så absurd at den eneste passende reaksjon er å le til du gråter. Det er dessuten veldig lett å like en film som peker nese til de symbolladede klisjeene vi så ofte blir servert i arthouse-filmer, og etterlater oss med en veldig vittig påminnelse om at de fleste langturene ikke ender med store åpenbaringer. De ender med at bensintanken er tom.
