«Kvinne på krigsstien»: Islandsk klimaaktivist blåser til strid

4

DRAMA

«Kvinne på krigsstien»

Regi: Benedikt Erlingsson

Island, 2018

En av islandsk films mest lovende regissører vant også mange norske hjerter med debutfilmen «Om hester og menn», en episodisk og underfundig komedie som gjennom en rekke «noveller» tok utgangspunkt i det tette båndet mellom menn(esker) og hester i en liten islandsk ytterbygd. Benedikt Erlingsson hadde da skrevet både dramatikk og annen litteratur, men mest i de korte formatene. «Kvinne på krigsstien» er sånn å forstå ikke bare hans vanskelige «andrefilm», det er også hans første egentlige langfilm hvis man definerer betegnelsen ut fra en sammenhengende historie. Utgangspunktet er godt nok, og jeg tipper en og annen norsk filmskaper med forkjærlighet for Hardangervidda og miljøvern banner stille over premisset: En naturverners kamp mot høyspentmaster som strekker seg over vidda og ødelegger såvel landskapet som miljøet.

Les også: Trier triumferer med «Thelma»

Halla er dirigent for et lite kor, men også en aldri så liten enmannshær som ser det som sin livsoppgave å gjøre livet surt for aluminiumsindustrien som drives på Island av multinasjonale storselskaper. Halla spilles av Halldóra Geirharðsdóttir, som gjør en fantastisk jobb med å sjonglere eget uttrykk med regissørens mange absurde innfall av humor og alvor som flettes om hverandre. Det er ikke småtterier Halla finner på for å sabotere energitilfanget via «monstermaster» som strekker seg gjennom det utrolige landskapet, enten det er ved hjelp av smergelskiver eller en egenoppfunnet pil og bue-innretning som er ganske så effektiv. Om dagen en smilende, populær og sosial kvinne med et stort og varmt nettverk, en person ingen kan mistenke for å være en dedikert miljøkriger som ikke bryr seg nevneverdig over at hun snart er jaget vilt av myndighetene. Det vil nødvendigvis måtte endre seg når hun får svar på en flere år gammel søknad om å få lov til å adoptere. Plutselig får hun vite at hun skal bli mor til et lite barn fra Ukraina. Det forrykker naturlig nok hele tilværelsen hennes. Ikke nødvendigvis over tanken på hvordan hun skal forene mammarollen med å kutte høyspentledninger, men over hva hennes besatthet av miljøvern egentlig har bunnet i når livet ellers kanskje har føltes tommere enn hun har vært klar over.

Les også: Finland: «Euthanizer»

Så langt kunne historien vært et konvensjonelt drama, men så er det altså Benedikt Erlingsson som er filmskaperen. Dermed står vi foran en svart og – i mangel av et bedre ord – pussig komedie der eksentrikeren Erlingsson trykker på alle knappene han finner. Mest synlig er bruken av musikk, og musikere, hvor blant annet en snurrig trio med forvokste instrumenter dukker opp på hver en bakkekam eller bak hver en stein hvor Halla befinner seg, uansett hvor dramatisk handlingen måtte være. Koret hennes er i filmen et instrument i seg selv, og som om ikke det er nok er filmen befolket med figurer som for myndighetene blir lett distraherende. Men distraherende blir det også for tilskueren. Filmens historie har bærekraft, men som i «Om hester og menn» virker det som om Erlingsson vil at innfallene, de rare sidesporene og den kjekstørre humoren i seg selv skal være filmens fremste fortrinn. Det fungerer langt på vei, men uten at helheten imponerer så mye som man skulle ønske den gjorde. Hovedpersonen derimot, holder filmen oppe hele veien igjennom.

Les også: Danmark: «Vinterbrødre»