4
DRAMA
«The Miseducation of Cameron Post»
Regi: Desiree Akhavan
USA, 2018
Overgangen mellom barndommen og voksenlivet er ikke bare markert av seksuell oppvåkning, men den første gangen vi står ovenfor traumer og finner ut hvem vi er. Så sekstenårige Cameron Post (Chloe Grace Moretz) blir voksen fort. I trygge omgivelser ville ingen reagere med noe annet enn begeistret oppmuntring over at hun har forelsket seg i en venninne; men Cameron bor i en del av den amerikanske Midtvesten der kilometer med dyrket mark skiller husene og det meste sirkler rundt Jesus Kristus. Året er 1993, og ingen hever et øyenbryn over at den lokale presten forteller skoleungdom ting som «dere er i en alder da dere er ekstra mottakelige for ondskap» og «det som føles som moro er egentlig fienden». I dette småbysamfunnet i Montana blir det en stor skandale at Cameron runder av skoleballet i baksetet på en stasjonsvogn, mens hun kliner med Bibelstudievenninnen Coley (Quinn Shepard). De blir attpåtil tatt på fersken av Camerons keitete, kvisete prom-date, som reagerer med bestyrtet forferdelse. Etter en alvorlig prat med presten sendes Cam rett til «God’s Promise» for å «kurere» den syndige legningen sin. Her skal hun «avhomses» sammen med flere ungdommer i samme situasjon, i en leirskole drevet av det dypt religiøse søskenparet Rick (John Gallager Jr.) og Lydia Marsh (Jennifer Ehle). Rick viser seg å være et like stort offer som tenåringene i leiren: en homofil mann som ble tvangskonvertert av søsteren, og nå utsetter ungdommene for den samme behandlingen i villfarelsen at han egentlig hjelper dem. Rick vil så gjerne være den kule kompis-læreren som spiller gitar og er på lag med kidsa. Han prøver å gå i bresjen som godt eksempel på kraften i å «pray away the gay», men er en tragisk skikkelse som ikke klarer å skjule at han sliter.
Les også: «Rekonstruksjon Utøya»: Et vern mot vold
Den psykologiutdannede storesøsteren Lydia setter dagsordenen med intense øyne og påtatt fromt «The Handmaiden’s Tale»-smil, mens hun forsikrer Cameron at de vil hjelpe henne å «overvinne sykdommen». Lydia understreker at homoseksualitet ikke eksisterer; «bare den samme kampen mot synden vi alle utkjemper» og man ville jo ikke ha tillatt at narkomane feiret seg selv med parader. Synd er synd, og Satan er overalt. Lydia akter å frata ungdommene seksualiteten, og stappe kristendommen inn i tomrommet hun skaper. Den sarkastiske Two-Spirit-indianeren Adam (Forrest Goodluck) sammenlikner Lydia med en personlig Disney-skurk som nekter deg å runke. Cameron plasseres på rom med gladjenta Erin (Emily Skuggs), som går desperat inn for å straighte opp skjevheten sin med hjelp av Jesus, konversjonsterapi og kristen-aerobics. Cam holder hodet nede, sier det hun tror Marsh-søsknene vil høre og satser på å sone straffen sin helt til hun slippes fri igjen. Leiren er uansett ikke så ille, og temmelig likt det klaustrofobiske småbysamfunnet hun vokste opp i. Dagene går med til samtaleterapi, kristen lovsang, bordtennis, gruppeøvelser, forbønn og skogsturer. Hun slår seg sammen med Adam og Jane (Sasha Lane), en rebell som har benprotese etter en bilulykke, og dyrker hjemmelaget pot ute i skogen. Ingen av dem er religiøse, alle er gisler av foreldre eller foresatte som ikke takler legningen deres. Noen av ungdommene i leiren prøver å følge programmet, lar seg villig indoktrinere og fornekter hvem de egentlig er – med fint lite hell og tidvis tragiske resultater.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Prisvinneren «The Miseducation of Cameron Post» føles autentisk, men kunne gjerne ha vært mer rasende over den psykiske terroren disse ungdommene blir utsatt for. At historien er plassert i 1993 er i tråd med romanen av forfatteren Emily M. Danforth, men gir samtidig kristne publikummere en lettvint utvei til å distansere seg fra historien og unnskylde overgrepene med at sånt ikke skjer lengre. Det vil å så tilfelle være helt feil. I USA er denne typen «behandling» fortsatt legalt i 41 stater, og i følge en fersk undersøkelse av Williams Institute på UCLA vil rundt 57.000 amerikanske ungdommer under atten år bli utsatt for religiøst motivert «konversjonsterapi». Disse overgrepene er varmt støttet av Mike Pence, USAs nåværende visepresident (og muligens fremtidige president). Det finnes fortsatt ikke noe direkte forbud mot dette i Norge, selv om Venstre nylig fremmet et lovforslag om å forby konversjonsterapi. Denne typen religiøse hatforbrytelser bidrar til å drive unge mennesker til selvmord, så temaet er dessverre alt for aktuelt. På bakgrunn av alt dette er det litt vanskelig å kjøpe filmens «de mener det bare godt»-budskap, men man kommer lengre med empati enn fordømmelse. En nøkternt, nyansert skildring av disse folka er uansett å foretrekke fremfor brede karikaturer. De er ikke direkte onde, bare spektakulært forkvaklede, uvitende og blindet av religiøse fordommer. «The Miseducation of Cameron Post» er noen grader for indie-lavmælt til å ha den kraften temaet fortjener, men overbeviser som LGBT-oppvekstskildring og har en viktig historie å fortelle.
Les også: «Grensen»: Troll kan temmes