«Føniks»: Når håpet ulmer i asken

5

Drama

«Føniks»

Regi: Camilla Strøm Henriksen

Norge, 2018

«En gang må det jo være min tur». For moren Astrid er ikke dette et spørsmål, hun slår det fast som et faktum. Men datteren Jill vet at det må det slett ikke, selv om hun mønstrer alle verdens oppmuntrende ord til moren. I sin debutspillefilm «Føniks» gir Camilla Strøm Henriksen oss et originalt og finstemt innblikk i hvordan et barn tar ansvar for seg selv og sin lillebror, og i ytterste konsekvens også sine foreldre, når en allerede smadret familie rakner ytterligere. Mellom linjene ligger vår tids hverdagstraumer, som følelsen av å ikke strekke til, andres forventninger, depresjoner, ansvarsfraskrivelse og rus. Sterke skuespillere bærer de minste nyanser med kløkt og imponerende nærvær.

Les også: «En affære»: Uforløst erotisk thriller

Den store, en gang åpenbart prangende men nå loslitte leiligheten, blir en knugende og lukket verden hvor Astrid (Maria Bonnevie) regjerer, dels i lammende døs, men helst med sitt ustabile temperament, sine breddfulle rødvinsglass, tilfeldige menn, kunstneriske drømmer og bedøvende sovemedisiner. Snart 14-årige Jill (Ylva Bjørkaas Thedin) og lillebroren Bo (Casper Falck-Løvås) beveger seg som på glasskår, aldri klar over når de plutselig kan kutte seg til blods. Jills trang til å beskytte broren mot et lunefullt, trolig psykisk ubalansert sinn, sammen med hvordan hun må takle sin egen palett med frykt og håpløshet, gir seg utslag i krypende «Pans labyrint»-aktige elementer av overnaturlighet og hallusinasjoner, men aldri mer enn at filmen holder seg innenfor realismen. Den er gruoppvekkende nok.

Les også: «Battle»: Dans, trass og kjærlighet

At en venninne av Astrid vil hjelpe fra utsiden med å skaffe henne en jobb, legger nok en byrde til Astrids allerede frynsete selvtillit. Hun lar det da også skinne gjennom i et øyeblikk av selvinnsikt at hun som kunstner nok ikke har hatt det ekstra talentet som kreves. Kanskje ikke på noen andre områder heller. En nabo gjør stille sitt for fellesskapet i gården, men ingen av dem griper inn i en situasjon som fra innsiden bærer preg av åpenbar omsorgssvikt. Når barnas svenske musikerfar Nils (Sverrir Gudnason) kommer for å feire Jills 14-årsdag samtidig med at han skal holde konsert, værer både Jill og broren streif av håp. I stedet skjer det som gjør at Jill i en nærmest psykotisk tilstand beveger seg ut i lyset, hvor sjokk og fortrengning ikke står noe tilbake for de klaustrofobiske opplevelsene i filmens første halvdel, nå sammen med en far som på sitt vis er like langt ute å kjøre som moren.

Les også: «En affære»: Hun forgriper seg på eleven sin

Camilla Strøm Henriksen vil mange huske som skuespiller i en rekke filmer på 1990-tallet, før hun gikk bak kamera innen TV-dramaproduksjon. Debutspillefilmen hennes er noe utenom det vanlige, hvor hun viser seg som en egenartet visjonær stemme som uten de store faktene våger å blottstille de aller vondeste aspektene ved det å vokse opp når omgivelsene svikter. Til å bære ofte motstridende og uhåndterlige følelser har hun gjort et funn i Ylva Bjørkaas Thedin, også debutant. Mot erfarne og bunnsolide skuespillere som Bonnevie og Sverrir Gudnason (sist sett som tittelrollen i «Borg») aksler Thedin den vanskelige oppgaven å spille en ung person som må påta seg en forelders rolle. At Henriksen generelt har et godt håndlag med barn foran kamera, etterlater helheten liten tvil om, mens de voksne motspillerne garanterer for ytterligere nyansering.

Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her for anmeldelser, intervjuer og reportasjer.

Det ligger i tittelen og hele premisset at «Føniks» handler om håp, om det som skal oppstå fra asken. Håpet ligger i Jill, som tegnes som en sterk og handlekraftig person, men som er ubønnhørlig bundet av sine omgivelser. Filmens små svakheter ligger i tomrommene som oppstår i randsonene for hendelsene, hvor naboens og venninnens funksjoner blir uforløste. Det skyldes ikke skuespillerne Kjersti Botn Sandal og Nils Vogt, som begge far fine øyeblikk av nærvær. Dette gjør også at slutten føles noe avkortet satt opp mot konsekvensene som de enkelte valgene fører med seg. Men dessverre er også slutten sannsynlig, og helheten bæres praktfullt av skuespillernes tolkning av den betente tematikken og en regissør som finner en helt egen balanse i hvordan hun skildrer det ødelagtes intensitet, men også et ungt menneskes styrke når alt faller sammen.