3
ACTION
«Venom»
Regi: Ruben Fleischer
USA, 2018
Da er det jo litt trist at vi ikke får se den filmen på kino. Et par måneder før premieren fikk Sony-studioet kalde føtter, og bestemte seg for å klippe ned «Venom» til en lavere aldersgrense i håp om å tjene inn mest mulig penger under åpningshelgen. Så da spiller det null rolle at Fleischer på forhånd lovte fansen at han aktet å lage en film som var totalt trofast mot den kompromissløse tonen i tegneserien, inspirert av David Cronenberg og John Carpenter - eller at hovedrolleinnehaver Tom Hardy i ettertid har uttalt at de fleste scenene han likte ble klippet bort etter ordre fra studioet.
Den komplette versjonen av «Venom» blir forhåpentlig sluppet på hjemmekino-markedet i nær fremtid, men før den tid er vi nødt til å forholde oss til dette mer familievennlige kompromisset. En merkelig symbiose av studioinnblanding, sensurklipp og eksentrisk skuespill - som er hysterisk ujevn, men slett ikke uten underholdningsverdi. Tom Hardy fortjener berøm for å investere så mye energi i å gi filmen et personlig særpreg, og har angivelig basert skuespillerprestasjonen sin på tegnefilmserien «Ren & Stimpy», Woody Allen og Connor McGregor.
Les også: «Johnny English Strikes Again»: Stølbeint spionbajaseri (DA+)
Jeg vil absolutt ikke påstå at han får filmen til å fungere, men Hardys absurde overspill gir «Venom» en uforutsigbar energi som minner om hva Nicolas Cage prøvde å gjøre i «Ghost Rider». Ellers minner dette litt om åttitallsfilmen «The Hidden», litt om nittitallsfilmen «Spawn» og foruroligende mye om de siste årenes DC-filmer.
For ordens skyld: dette er ikke en offisiell del av Marvels filmatiske univers, men en separat, selvstendig film skapt fordi Sony fortsatt sitter på rettighetene til enkelte Marvel-figurer. Og siden Spider-Man er travelt opptatt med sine egne problemer er Venom nå utstyrt med en ny opprinnelseshistorie, som skiller seg markant ut fra det halvhjertede forsøket på å presse ham inn i Sam Raimis «Spider-Man 3» (2007).
Denne gangen er Venom en av flere blekksprut-aktige romvesener som krasjer til jorden etter en ekspedisjon finansiert av teknologimogulen Carlton Drake (Riz Ahmed), en av mange filmatiske superskurker inspirert av stakkars Elon Musk. Disse parasittiske romvesenene trenger en menneskelig vert å klistre seg fast i, og oppnår en symbiose som gir verten mektige krefter pluss en konstant sult etter ferske menneskehjerner.
Les også: «For vi er gutta»: Sår og malmfull (DA+)
Reporteren Eddie Brock (Tom Hardy) havner på drittlista til Drake etter å ha konfrontert ham under et TV-intervju, og ender opp med å få lagt hele livet sitt i ruiner. Brock mister jobben og advokat-forloveden Anne (Michelle Williams) – men et halvår senere blir han kontaktet av forskeren Dr. Dora Skirth (Jenny Slate), som har fått nok av Drakes uetiske eksperimenter. Under et snikbesøk i Drakes laboratorium ender Brock opp i basketak med alien-parasitten Venom: som tar bolig i kroppen hans og blir en veldig dårlig innflytelse.
I en normal Marvel-historie ville dette ha vært fødselen til en ny superskurk, men siden filmen tross alt heter «Venom» blir Brock isteden en slags absurd antihelt. Og siden alle actionscenene er sensurert for å presse ned aldersgrensen får vi ikke egentlig muligheten til å se ham gjøre noe av det han er kjent for i tegneseriene.
Ingen stor overraskelse at dette er en produksjon sentralstyrt av Sony-studiosjefen Tom Rothman, Marvel-universets egen motsvarighet til kryptonitt. Etter å ha gjort seg uvenner med ansatte og kreative talenter på Fox-studioet (der han gjorde sitt ytterste for å ødelegge X-Men-universet og sørge for at «Deadpool» aldri ble laget før han fikk sparken), har Rothman feilet oppover til Sony-ledelsen, der han har gjort sitt beste for å ødelegge filmene der. Kompromissene i «Venom» bærer preg av de samme feilvurderingene som kjennemerket Rothmans tid på Fox, men det vil være urettferdig å gi ham all skylda for problemene.
Les også: «Musikkens Stillhet»: Tonedøv såpeopera (DA+)
Det er umulig å si om svakhetene i «Venom» skyldes studioinnblandingen, eller om studioet har prøvd å redde restene av film som slett ikke fungerte i utgangspunktet. Vanskelig å tro at den komplette utgaven av «Venom» er nevneverdig mer vellykket, siden svakhetene ligger i manuset, den schizofrene tonen og den klossete måten historien er strukturert. Den interne logikken skifter fra scene til scene, og alt ender i et antiklimaks der to dataanimerte skikkelser denger løs på hverandre foran et grønnlerret - av den typen som virket utdatert i «The Incredible Hulk» for ti år siden, og nærmest føles retro i forhold hva som skjer i resten av Marvel-universet.
Den mest interessant scenen kommer halvveis ut i slutteksten, som gir oss et artig gjestespill som hinter videre til en potensiell neste film. Tom Hardy har signert kontrakten for to «Venom»-oppfølgere, og Sony-studioet har forhåpninger til at dette vil bli starten på et nytt filmatisk superhelt-univers. Ja, enda ett. Jeg tipper at den planen vil lykkes omtrent like bra som deres avlyste «The Amazing Spider-Man»-trilogi og Universals tilsvarende skrinlagte monster-univers. Kanskje «Venom» blir en dyrekjøpt lærepenge om å gi filmskapere kreativ frihet og ikke la seg blinde av kortsiktig griskhet, men la oss være ærlige. Et studio som ansetter Tom Rothman kommer aldri til å lære.