«Spar dame»: Blandet kortstokk

4

OPERA

«Spar dame»

P. Tsjaikovskij, musikk

Lothar Koenigs, musikalsk ledelse

Arnaud Bernard, regi

Alessandro Camera, scenografi

Med Peter Wedd, Svetlana Aksenova, Boris Statsenko, Hege Høisæter, m.fl.

Operaorkesteret med Operaens kor og barnekor

Den norske Opera og Ballett

Scenografien fra start er naken og kald. De hvite fliseveggene har baksider av stukkatur som signaliserer vinterpalass og russisk overklasse. Men blikket lengter fort etter mer å arbeide med, selv om ideen kanskje er å åpne for at alt kan foregå inne i den ustabile hovedkarakteren Hermans hode.

I Pusjkins novelle som operaen bygger på, ender han på mentalsykehus. Kulden er også overført til koreografien, der kor og barnekor marsjerer i kantete mønstre. Solistene står like strunke i hvitt eller i uniform mens de synger og synger på en ordrik libretto der alt det juicy har skjedd før operaen starter. Med andre ord er det nødt til å bli mye telling og lite showing.

I tillegg er det før første pause vanskelig å høre solistene gjennom orkesteret. Et unntak er Svetlana Aksenova som Lisa. Hennes stemme bærer tydelig ut i salen til tross for at det annonseres at hun er forkjølet. Også Tone Kummervolds varme og melankolske arie som Pauline i andre scene og Boris Statsenko som Tomskij overbeviser. Kanskje sparer sangerne på kruttet for å kunne levere i tre timer.

Kanskje er det de vinkelrette veggene som sender alle nyanser opp i snorloftet. Uten tvil har komponist Tsjaikovskij, selv om han skrev mange operaer, bedre grep om orkester med én dramatisk solostemme over, enn når flere solister skal synge sammen.

Les også: Toralv Maurstads intense gamle Peer Gynt (DA+)

Ett tydelig svar på hvorfor vi skal se og høre dette, kommer etter første pause når Hege Høisæter får musikalsk rom som grevinnen. Hun både spiller og synger den gamle heksa glimrende, understøttet av et kostyme der det stive får dramatisk begrunnelse. Hun tar kommandoen musikalsk, får dirigent og orkester ned i tempo og inn i en musikalsk tyngde og nerve.

Til operakarakter å være er grevinnen uvanlig sammensatt. Hun har fortid som vakker muse i Paris der hun spilte bort masse penger i kortspill, men vant dem tilbake ved å inngå en pakt med en mann som fortalte hvilke tre kort hun skulle spille. Å røpe kortene kaster forbannelse både over grevinnen og den som får vite. Dessuten har hell i spill åpenbart ikke gitt hell i kjærlighet, og som operaens intrigemaker forbanner hun seg på at heller ingen andre fortjener lykke.

I starten av det trykte programmet oppfordres vi til å leve oss inn i den mannlige protagonistens galskap. Jeg slet med det, siden verken dramaet eller regien gir svar på hvorfor den forstyrrede Herman synes at å vinne i spill er viktigere enn alt, og derfor mister både kjærlighet og penger.

Derimot handler Spar dame kanskje like mye om den gretne, mektige grevinnen. Mot slutten finnes en underlig scene der koret spør: Katarina, når kommer du?, mens Herman langsomt passerer med krone på hodet. Dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby utvikler denne tolkningen i en interessant artikkel i programmet om russisk operatradisjon der landets mektige tsarinaer med Katarina II i spissen antydes som mulige modeller for grevinnen.

En annen velkommen motivasjon kommer i regiens tolkning av det lille pastorale mellomspillet i andre akt. Her stiger en boks opp av scenegulvet der vi ser inn et russisk sommerhus, en datsja, stappfull av ting i varme farger som roper 1960-tallet – en klar kontrast til de tomme sykehusrommene. I datsjaen spiller tause solister en komprimert variant av intrigen, mens andre sangere i orkestergraven tar seg av det musikalske. Det er fortellerteknisk interessant, gir en fin musikalsk romeffekt, og i datsjaboksen er det så mye levende samspill at jeg glemmer å følge med på tekstmaskinen og hva de synger på russisk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Musikalsk er det flere gode prestasjoner i «Spar dame», med de tre kvinnerollene grevinnen, Lisa og Polina som de sterkeste, samt Peter Wedd som Herman når han og flere andre etter hvert kommer tydeligere gjennom orkesteret.

Koret er mye i bevegelse og får sjelden ro til å samle seg klanglig, men gjør en stor jobb. Særlig blander de lyse barnestemmene fint inn i strykerne i starten. Orkesteret gjør likeledes en helhjertet innsats for Tsjaikovskijs musikalske ideer som ikke alltid er enkle å samle. De spenner fra påfallende spinkle strukturer med rytmisk pianokomp og ett melodiinstrument som dobler solist, til større orkestersatser med dybde og detaljer.

Men verken musikken eller dramaet klarer helt å fylle de enorme, hvite rommene. Ofte tynges operaregier av for mange ideer. Her kjennes klaustrofobien mer konseptuell enn reell. De fineste stedene er kanskje de korte strekkene der komponisten pauser den pratsomme librettoen og tar seg tid til å beskrive galskap og følelsesliv utelukkende med musikk. Sammen med Høisæters infame grevinneportrett veier det opp for noe av tomheten.