Kitschfest rundt karaokemaskinen

3

musikal

«Mamma Mia! Here we go again»

Manus og regi: Ol Parker

USA/England 2018

La oss starte med noe positivt: tommel opp for en vittig, selvironisk tittel! Det har gått ganske nøyaktig ti år siden Pierce Brosnan torturerte trommehinnene våre i jukeboks-musikalen «Mamma Mia!», men i ABBA-universet har bare fem år passert. Siden den gangen har uansett mye skjedd; den frilynte sangfuglen Donna (Meryl Streep) har dødd (!), og etterlatt enkemannen Sam (Pierce Brosnan) på den idylliske, greske glansbilde-øya Kalokairi sammen med datteren Sophie (Amanda Seyfried). Hun har bygd om den avdøde morens villa til hotellet Bella Donna, og forbereder en storslagen innvielsesfest sammen med hotelldirektøren Mr. Cienfuegos (Andy Garcia).

Ekteskapet med drømmemannen Sky (Dominic Cooper) skranter, og han vurderer å få seg jobb i New York. Sophie er dermed langt fra den bekymringsløse gladjenta fra første film, og tilbringer mesteparten av spilletiden med å være molefonken, stressa og misfornøyd. Heldigvis utspiller en betydelig del av historien seg i 1979, der vi i tilbakeblikk følger den unge kinaputten Donna på vei til Hellas. Nå spilt av den erkebritiske søtnosen Lily James («Downton Abbey», «Pride and Prejudice and Zombies»), som ikke kan sies å ha påfallende mange likhetstrekk med Meryl Streep. Hennes scener viser seg allikevel å være høydepunktene i «Here We Go Again», og Lily James bobler over av så mye sprudlende sjarm at det blir veldig vanskelig å mislike filmen.

I alle fall fram til den beveger seg tilbake til nåtid, der Sophie depper over sin døde mamma, sliter med samlivsproblemer og stresser over at ingen kommer til åpningsfesten hennes. Heldigvis lysner «Here We Go Again» opp hver gang vi hopper tilbake til 1979, mens Donna synger, danser og ligger med de tre unge kjekkasene som blir Sophies potensielle pappaer (spilt av Hugh Skinner, Josh Dylan og Jeremy Irvine). Deres voksne motsvarigheter dukker til slutt også opp for å feste litt, selv om Stellan Skarsgårds Bill og Colin Firths Harry knapt kan sies å ha mer enn raske gjesteroller.

Til gjengjeld drar filmen fram de store kanonene mot slutten, med et gjestespill som sikkert er midt i blinken for målgruppen. For plutselig kommer Cher flygende inn i helikopter, med dårlige hofter, blond parykk og et fjes som ser ut til å være stiftet fast langt bak i nakken hennes. Hun minner mest om en gjestedeltaker i «RuPaul’s Drag Race», og klarer i løpet av noen raske minutter å forvandle hele filmen til en absurd, campy kitschfest. Det som skulle være filmens høydepunkt ender opp med å bli et spektakulært pinlig mageplask, som når uante høyder etter at Meryl Streep dukker opp som spøkelse for å synge den såre balladen «My Love, My Life». Hun burde heller ha sunget «Should I Laugh or Cry?».

Regien er denne gangen tatt over av den britiske teaterveteranen Ol Parker (som blant annet skrev manusene til «The Best Exotic Marigold Hotel»-filmene), og han strever skikkelig med å gjenskape den uanstrengte, tilbakelente tonen fra første film. En betydelig del av scenene er åpenbart filmet foran et grønnlerret i Shepperton-studioet i Surrey, mens resten er spilt inn i Kroatia. Som sagt, Lily James gjør en så entusiastisk sjarmoffensiv at «Mamma Mia! Here We Go Again» fungerer mot alle odds rundt femti prosent av spilletiden, selv om hennes historietråd allerede er godt kjent fra forrige film. Det samme er en del av musikken. Siden forgjengeren tok i bruk de beste ABBA-låtene er denne oppfølgeren nødt til å nøye seg med en blanding av andresortering («I’ve Been Waiting For You», «Andante, Andante») og resirkulering – så vi får et gjenhør med blant annet «Super Trouper», «Dancing Queen» og selvfølgelig «Mamma Mia».

Selv de av oss som kanskje ikke er kjempestore ABBA-fans kan more oss med et gjestespill av Benny Andersson under det livlige åpningsnummeret «When I Kissed the Teacher», og flire litt over at Andy Garcia skygger banen så fort de andre rollefigurene begynner å danse. Jeg tipper at kontrakten hans hadde en klausul skrevet inn med rød tusj: «Mr. Garcia danser og fjaser aldri!». Det er ingen grunn til å være overdrevent negativt innstilt til et syngespill som bare vil spre godt humør, nostalgisk musikk og solskinnsvær, men med tanke på at det tok denne oppfølgeren ti år å nå lerretet føles «Mamma Mia! Here We Go Again» skrekkelig halvhjertet. Men det skal filmen ha; Pierce Brosnan synger ikke så mye denne gangen. Det er vi takknemlige for.«